Historien om polske Weronika og franske Veronique er to delvis overlappende historier som både kan synes å henge sammen som en større helhet, delvis også er forskjellige på flere måter. Weronika er utadvendt og flink til å synge, men bærer på en merkelig sykdom som tærer på henne. Veronique er mer introvert og tidvis sterkt preget av sin ”dobbeltgjengers” liv og hendelser.

Regissør Krzysztof Kieslowskis portrett av de to Veronikaene er verken enkel eller fasitskildrende som menneskedrama, men tilbyr til gjengjeld en opplevelse der den gir rom for tolkninger som føles både befriende tidløse og spennende for oss som seere.

Kieslowski, som også står bak den kjente fargetrilogien Rød, Hvit og Blå, gjorde i 1991 denne filmen hvis stemninger, narrativ uklarhet og sum tilbyr en helt unik stemning, også mye takket være en nydelig og tidvis hypnotisk musikk og sang som følger igjennom filmen som et slags ledemotiv og tema.

Visuelt veksles det mellom ulik kamerabruk, nærhet og distanse, samt en fargefilterbruk som forsterker stemninger, typisk med illevarslende og ubehagelige toner til uggengrønt og gulbrune jordfarger.

Uklare antydninger i bilder og klipp skaper også en diffushet som underbygger hele filmens drømmeaktige stil og tone. Når vi mer konkret får se to helt like versjoner av Veronika, ja da blir det smått surrealistiske komplett og undringen får virkelig bein å gå på!

Selv om Veronikas to liv kan være en både litt tung og vanskelig seeropplevelse, er det akkurat som om man likevel kjenner seg igjen. Hvem har vel ikke syntes at noe føles merkelig, uklart eller trist, men uten at man helt skjønner hva det kan være? At noe ligger og ulmer under overflaten, bare at man ikke klarer å sette fingeren helt på hva?

Filmen blir slik som en skildring og symbol på livets mange mystiske under- og mellomtoner som man ikke nødvendigvis finner svar på eller skjønner noe av.

Dette er en slik type film man kan se flere ganger, oppdage og tolke forskjellig her og der, og videre slik får en unik opplevelse for hvert gjennomsyn. Den er dessuten såpass tidløs i karakterer, stil og tematikk at den selv i dag absolutt er noe å få med seg.

Skildringen av Veronika, enten hun er to eller én og samme person, er derfor fascinerende vakker, selv om den også er kompleks. Summen blir dermed en filmopplevelse utenom det vanlige men som til slutt uansett også blir en veldig subjektiv tolkningsopplevelse.