Igjennom rivalisering, vennskap og glamour ble legendene Bjørn Borg og John McEnroe formet. Svenske Borg fikk endelig møte sin største konkurrent McEnroe i Wimbledon-finalen i 1980, en tenniskamp som i seg selv ble legendarisk.

Regissør Janus Metz står blant annet bak den kritikerroste dokumentaren Armadillo fra 2010. I Borg tar han grep om disse to tennislegendene på en både pen og billedskjønn måte, men filmen ligger lenge på grensen til å være både tung og kjedelig.

Sett med svenske øyne er det lett å skjønne hvorfor man vil ha Borgs seier i Wimbledon fra 1980 som hovedklimakset. For alle oss andre er det ikke så forferdelig fengende, eller overraskende, det som skjer mot slutten her.

Isteden kommer det til slutt en tekst om hvordan forholdet mellom de to rivalene utviklet seg i ettertid, noe som høres ut som en lagt mer fyldig og underholdende film, spør du undertegnede.

Veien frem mot sluttoppgjøret i Wimbledon er nemlig preget av en veldig klassisk portrettaktig fremstilling, typisk av deres barndom og oppvekst, kamp og vei mot å bli de stjernene de ble.

Her får vi skildret to karer som egentlig fremstår mest som to egoistiske, usjarmerende og selvopptatte fyrer som ikke akkurat sjarmerer oss i senk.

Da er det godt at sluttdelen om tenniskampen er flott variert, fengende og spennende bygd opp! Tenniskampen er slik filmens høydepunkt og løfter frem både følelser og menneskene Borg og McEnroe på en god måte.

Sverrir Gudnason og Shia LaBeouf i rollene føles veldig gode og stødige, og gudene vet hvor mye de har trent tennis for alle disse scenene, men overbevisende virker det i hvert fall.

Tuva Novotny spiller kona til Borg, mens en annen ekte legende i Stellan Skarsgård er Borgs trener Lennart Berglin, uten at denne klarer å heve det hele kjempemye opp.

Til det er altså Borg et litt for lenge litt for kjedelig biografiportrett som er både pent, fargemessig og tidstypisk flott å se på, men som mangler en engasjerende historie vi ikke har sett uttallige ganger før.

Slutten er som nevnt med på å heve det hele opp, og kontrasten mellom kjeftesmella McEnroe og sindigheten selv i Bjørn Borg, er tidvis fascinerende skildring av to helt forskjellige mennesketyper. Man tar seg likevel i å heller ville sett det som hendte rivalene etter matchen i 1980, men som hyllestfilm til en av Sveriges aller største tilbyr Borg en helt grei og skjematisk fremstilling sånn totalt sett.