Anmeldelse:
Belønningen for å finne prinsessa er å få henne (!), samt rikdom de kan bruke på å gjenoppbygge familiegården. Denne er nemlig brent ned, grunnet Espen som er en slaskete uforsiktig kar som tenner på familieheimen ved et uhell. Lite visste undertegnede at Askeladden var slik en sosekopp og på denne måten fikk sitt kjente kallenavn.
Hvordan barn av i dag reagerer på at prinsessa skal tvangsgiftes, blir slått og dengt av Dovregubben der hun sitter fanget i en hule, hvorfor mellomstebror Pål fremstilles som et sørgelig tjukt matvrak, eller hvorfor Espen Askeladd er så surrete, nei det får nesten andre studere nærmere og svare for. Det er også i det hele tatt flere karakterer her som er intenst opptatt av giftemål skal det vise seg, noe som virker noe underlig i dagens moderne verden selvsagt.
Vi andre og mer voksne sitter og småvrir oss i flauhet over disse utdaterte elementene og begrensningene i historien, og tenker det kanskje kunne vært løst litt mer friskt og moderne?!
Historien om Askeladden har påfallende mange likheter med den om hobbiten Frodo og hans tur og vei mot dommedagsfjellet. Vår egen lille hobbit i Espen legger også ut på tur for å brødfø familien sammen med brødrene sine. Filmen legger seg raskt på en veldig barnslig linje, lener seg på enkel humor, og det kunne for så vidt vært greit nok.
Men… hvorfor egentlig? Hvorfor denne gammelmodige humoren, med stive og overenkle karakterer, som om mediet skulle være en karikert barnebok fra 1920, og ikke en mer særegen film anno 2017?
Det er videre unektelig litt ironiskmorsomt å se et såpass gammeldags eventyr som overgår selv Disney i eldgamle kjønnsfremstillinger, rollemønstre og annet, for slik å selv virke både påfallende utdatert og ikke fullt så sjarmerende som mange kanskje husker eventyrene som fra vi var små.
Regissør Mikkel Sandemose fikk til noe veldig bra med sin Gåten Ragnarok (2013), hvor han blant annet skapte eventyr- og skattejaktherlige stemninger utav lite og ingenting nesten.
Mye av det samme forsøkes gjøres også her, med voldsomme trollyder og off-screen bilder som sikkert vil sette i gang fantasien hos de minste passe godt. Bruk av flotte locations skulle selvsagt bare mangle i en slik film og tilfører en obligatorisk billedpen Norgesreklame i all sin grønne (etterpålagte) fargeprakt.
Per, Pål og Espens ferd er preget av stykkevise enkeltetapper som ofte er grovt klippet, uten særlige overganger. Helheten blir slik veldig oppstykket, og tidvis er det forstyrrende dårlig klippet i enkeltscener. Sandemose får dessuten aldri maksimalt utav helt sentrale scener, som kjerringa med nesegrevet i stubben, scenen med nøkken i vannet, eller andre sentrale hendelser. Plutselig er alt over og det oser ikke noe eventyrlig magi av disse scenene, noe som irriterer!
Filmen forsøker jo nemlig i flere ledd å kjøre en mer smart tilnærming til eventyrlandskapet. Det at man har blandet flere eventyr og elementer i denne ene og samme historien er eksempel på dette, noe som gir filmen en uforutsigbarhet som er god, man vet liksom aldri hva som venter rundt neste scenesving.
Humor, vidd og en litt mer løssluppet Askeladd er dessuten tidvis småmorsom og antistiv, det skal filmen ha, men det blir liksom så tydelig bare en rekke forsøk, og ikke en gjennomgående vellykket helhet over dette.
Summen skaper en usikker og nølende fremtoning av en film som dermed bare tidvis treffer sånn passe bra på det å være litt ny, friskt morsom og særegen i sin behandling av dette tross alt eldgamle eventyrmaterialet.
Da er det verre med at de store og uforglemmelige scenene nærmest glimrer med sitt fravær. Det er ikke morsomt å rope etter mer, større og heftigere scener, sånn egentlig, for man skulle håpt at god regi og andre grep klarte å unngå behovet for enorme CGI- og effektbaserte scener.
Askeladden mangler stort sett alt av en slik storhet som en film som dette både trenger og etter hvert skriker etter å behøve. Dagens filmpublikum, selv nedi barnsalder av, er så mye mer filmvandt enn man kanskje tenker over, og derfor må en slik storfilm anno 2017 virkelig tilby noe ekstraordinært, hvis ikke faller den platt og blir bare sånn passe grei nok.
Askeladden i Dovregubbens Hall blir nettopp derfor bare helt grei som underholdning, hvor de store toppene aldri kommer, i hvert fall ikke om man har sett litt film i livet. Filmen føles alt for safe, ufarlig og flat på flere plan, inkludert flere uengasjerende actionscener og en Espen Askeladd som aldri når inn til hjertene våre.
Og hva med Dovregubben selv, spør du? Vel, det skal ikke røpes her, men imponert blir man rett og slett ikke. Det er som om man har tenkt ’gjør det for all del ikke for spennende eller heftig her, det er jo en barnefilm må vite!’. Selv om den er tiltenkt barn og barnefamilier, ja så trenger man faktisk ikke å kjøre safe som i ’kjedelig’ hele veien, noe denne filmen i stor grad dessverre føles som.
|
3.5 av 6
