Den Oscar-vinnende dokumentaren En ubehagelig sannhet fra 2006 satte klimaendringer på dagsordenen. Tidligere visepresident Al Gores kamp for jordens klima har nå fått sin oppfølger, ti år senere. Klimatruslene har ironisk nok blitt enda verre og større på disse årene, noe filmen også vet å utnytte og bruker for full styrke.

Vi følger Gore på diverse klimaforedrag, møter og forsamlinger, besøk til katastrofeområder, samt større hendelser som klimatoppmøtet i Paris 2015 og den viktige avtalen med India han var med på å få igjennom der.

Her brukes sterke bilder, videoklipp, tall, grafer og forskningsdata for å tegne skrekkelige tidsbilder man umulig ikke kan la være å ta verken alvorlig eller bli berørt av. Eller… det vil si, det er jo fremdeles nok av dem som fornekter planetens kamp og menneskeskapte klimaendringer. Bare det er jo skremmende nok i seg selv.

Filmens enormt slagkraftige tematikk og overbevisning forsterkes av en troverdighet og en dedikert solid Al Gore i sentrum. Balansen mellom filmen som et portrett av ham, hans saker og ståpåvilje, mot den overhengende alvorlige tematikken, føles også god der det aldri bikker over i klein selvforherligelse av Gore.

Ei heller blir filmen så alt for dyster og mørkbefengt over lengre tid. Gore passer nemlig på å minne oss om at vi er nærmere det store gjennombruddet enn noen gang før, på flere måter, flere steder i filmen. Slik opprettholdes filmens også gode tone, en optimisme som toppes mot slutten under klimatoppmøtet i Paris og det nevnte viktige gjennombruddet der.

En ubehagelig oppfølger er tidvis overveldende og sjokkerende i all sin skrekk og gru. Klimaendringene skaper så brutale handlinger i sine voldsomme topper at man nesten sitter og holder pusten, selv om man vet hvordan ting går på enkelte filmklipp.

Filmen har ikke med noe av denne sommerens katastrofer, enten det er hetebølgen som herja i Europa eller orkanene som har skyldt inn over Karibia og USA i det siste. Likevel blir man rimelig satt ut av liknende ting som har pågått i mange år allerede. Er En ubehagelig oppfølger slik kanskje årets mest ubehagelige skrekkfilm? Å jada, på mange måter!