Det har gått 11 år siden sist, men når Will og Grace vender tilbake innser de at mange ting likevel har stått stille og er som det gode gamle... eller, vel, kanskje ikke alt da, noe har jo seget, blitt strammere, mer rynkete og så videre!

Eric McCormack og Debra Messing returnerer til serien som gjorde dem legendariske for snart 20 år siden. Med seg har de selvsagt også sine to ”påheng” av noen vesener i Jack McFarland og Karen Walker, uvurderlig spilt av Sean Hayes og Megan Mullally.

Enkelte serier har noe både tidløst og dypt kvalitetstungt ved sine karakterer, form, stil og humor. Will og Grace er en slik type serie, et komisk blikk på såpass mye menneskelig gjenkjennbart, spilt og gjort så solid og slitesterkt, at serien den dag i dag sitter som et skudd!

Mye av grunnen til at gjensynet også i sesong 9 funker så godt, er fordi serieskaperne ikke har falt for de større forandringene, men holder seg til suksessoppskriften. Alt for mange comebacks innen film og tv lider under for mye fornying, man skal prøve og oppdatere seg, men går i fella og fjerne det som faktisk gjorde originalen til den suksessen den ble. (Eksempler trenger ikke nevnes med tittel, meneeeeh... sesong 3 av Twin Peaks er vel skrekkeksempelet i så måte, skjønt dette er en annen sak…)

Samme team bak serien fortsetter derfor smart nok der de slapp og alt føles lett gjenkjennelig, til fansens store lettelse og glede. Dermed er også kvalitetene der, det vil si skarpt, oppdatert og tidsriktig tematikk som tar kornet på engasjerende ting.

I disse første episodene harseleres det med den amerikanske presidenten og dagens amerikanske samfunn, samt mer universelle tidløse sider som alder, utseende og selvbilde. Will, Grace, Jack og Karen har jo alle selv også blitt eldre, og evigunge Jack blir plutselig sett på som pappamateriale, noe som setter ham rimelig hardt ut. Will og Grace bor fremdeles sammen, men gamle ting ulmer fort opp igjen, og Karen soser for det meste rundt og gjør ingenting, også dette i kjent stil.

I de første episodene skal Grace pusse opp det ovale rom i Det Hvite hus, på oppdrag fra Melania Trump som Karen Walker kjenner. Jack forsøker seg som dramalærer, og Will går på date med en kar på 23 år, bare for å innse at dagens unge homofile tar kanskje liiiitt for mye forgitt.

Will & Grace var i sin tid nyskapende der den hadde historiens første større homofile karakter i en amerikansk tv-serie. I dag har man kommet veldig mye lenger, men glem ikke påvirkningen og effekten denne serien slik har hatt i så måte.

Ekstra gledelig er det da å se at serien selv ikke føles gammel eller sirompa på noen som helst måte. Frekkheten, det å ta ting på kornet, den bitchy holdningen til ting i livet; alt er med på å gi denne tidløse og alt annet enn daffe humoren kvalitetstyngde!

Det er i det skarpe manuset, med herlige poeng som hagler utav de rappkjefta munnene deres, som fremdeles gjør serien så deilig morsom å sluke. For ja, de korte 21 minutters episodene flyr av sted, men da altså mens man ler godt og høyt stadig vekk.

Seriens (pop)kulturelle snert og tilstedeværelse vil også appellere ikke bare til kjernen av homser og skeive, men favner så bredt og universelt at den trolig vil underholde alle typer folk, bare nok en kvalitet ved Will & Grace.

Anmeldelsen er basert på de 3 første episodene, av i alt 16 episoder. Will og Grace sesong 9 premierer på Viaplay fredag 29 september.