Den 16 år gamle Nisha bor med sin pakistanske familie. Hjemme er hun datter, mens ute med venner er hun en vanlig norsk ungdomsjente. Når faren en dag tar henne på fersken med kjæresten, kolliderer hennes to verdener brutalt. Som straff blir Nisha tatt med til slektninger i Pakistan for å tilpasse seg kulturen der.

Regissør Iram Haq skildrer med sin andre spillefilm noe både viktig, engasjerende, rørende og gripende. Hva vil folk si skildrer så mye, så godt, og så bredt at man til slutt sitter igjen med ikke bare dirrende følelser, men også en breddeforståelse som føles berikende.

Her får liksom alle ”gjennomgå” og sin side skildret, i alt fra Nishas familie, med den strenge og familiebeskyttende faren i spissen, via det norske barnevernet, til Nisha selv. Filmen makter å vise oss hvor komplisert det kan være å både skulle beskytte seg og sine, samtidig som man både elsker dem, vil dem alt godt, men samtidig også sliter med å balansere tro, skikk, moral og kulturelle forskjeller.

I midten står altså Nisha, ekstremt godt, troverdig og avbalansert stødig spilt av langfilmdebutant Maria Mozhdah. Hun klarer å gi hovedkarakteren den tyngden som rollen krever, kanskje spesielt i flere scener som kan virke både overdrevet og filmatisk tilpasset tilspisset.

Mulig det oppleves noe søkt her og der altså, men samtidig tviler man jo ikke et sekund på at svært mange opplever liknende ting som det Nisha gjør.

Det er ellers så mange lag her av både kompleksitet, kulturforskjeller, integreringsproblematikk og irriterende handlinger, at summen blir til en film som både gnistrer, brenner og river i deg mens det står på.

Man kan særlig like at balansen mellom dramatikk, tragedie og fine stunder er så god. Nydelige små innslag av skjønnhet, både blant karakterer og bildeutsnitt, skaper en vakker film også, og ikke bare tematisk provoserende.

Hva vil folk si er rett og slett en glimrende stykke skildring av noe som burde skildres i hjel, langt mer enn det gjør på film. Opplevelsen av frihetsberøvelsen til Nisha er tidvis sitrende provoserende, og man vil mest hoppe inn i filmen og dra til både den ene og den andre.

Men man har alle noe å lære av Haqs film, den spenner så vidt og bredt at dens viktighet slik blir slående! Her er noe å tenke på for alle typer folk, politikere, våre nye landsmenn og norskfødte, alle med ulik kulturbakgrunn, holdninger og meninger.