Gary har nettopp giftet seg med Samantha, kvinnen i hans liv og mor til en sønn på 6 år. Gradvis avdekker imidlertid Gary tegn som kan tyde på at gutten er selveste antikrist!

Denne Netflix-produserte dramakomedien er en aldri så liten lek med både tematikk og filmer vi har sett før, som i Omen- og de nyere Insidious-filmene. Filmer hvor barn fremstilles som onde, besatte eller stedfortreder for Djevelen selv, har det med å være alt annet enn skumle, noe også Little Evil fort viser seg å være.

Da er det bedre med den spretne, lekne og fiffige stilen filmen kjører helt fra start, noe som umiddelbart gir oss en herlig følelse av at dette kan bli en nokså morsom affære.

I hovedrollene står Adam Scott kjent fra serier som Parks and Recreation, Big Little Lies og Wet Hot American Summer. Mot ham spiller Evangeline Lilly (Lost og Hobbiten) den særs naive, eventuelt sterkt fornektende moren Samantha, som aldri synes å innrømme at sønnen hennes er noe annet enn ”bare” en litt rar gutt.

Regi er ved Eli Craig som også har laget den fornøyelige Tucker & Dale vs. Evil (2010). Også hans Little Evil innehar disse småvulgære innslagene, enten det ligger i kjappe replikker, den frekke innstillingen mot barn, eller i stereotypiske karakterfremstillinger.

Utover i filmen dabber dette imidlertid av, det er som om lystgassen går ut av ballongen, noe som særlig illustreres når filmen etter hvert blir som et sviskete koselig far og sønn-drama hvor piffen og det småfrekke fordufter.

Slutten blir slik heller ikke noe veldig minneverdig og filmen klarer ikke fenge noe voldsomt innen den er over.

Foruten å miste litt gnisten, blir filmen også mer og mer frustrerende og slitsom, mye fordi de voksne oppfører seg så dumt og naivt at det etter hvert bare tærer på oss.

Stefar Gary når aldri igjennom hos Samantha som på sin side altså lukker øynene for det åpenlyse, på bekostning av stefar, i sann 80/90-talls amerikansk komedienaivitet, du vet, alá Mannen med den nakne pistol-style og liknende.

Little Evil gnåler gjentatte ganger om hvor fælt det er å ha barn, noe som tidvis er morsomt skildret og gir gjenklang eksempelvis i situasjoner som for mange foreldre vil være morsomt gjenkjennelige.

I dag er det også heldigvis politisk og upolitisk korrekt å snakke stygt om barn, uten å få fæle blikk, noe filmen skal ha ros for. Enkelte småvittige bikarakterer krydrer for øvrig filmen fint. Noe voldsomt festlig blir ikke dette i lengden dog, men Little Evil funker helt greit som en fredags- eller søndagslett film.