I en liten bygd på Vestlandet bor seks år gamle Aslak og hans mor. Når de opplever en tragedie i familien, sliter Aslak med å forstå ting, mens mor Astrid har vansker med å håndtere det som skjer. I sin søken etter svar drister Aslak seg inn i den mørke naboskogen på fjellet, et sted der det skjer ting som er vanskelig å si om er fantasi eller virkelighet…

Med små elementer og eimer av fabel og eventyr, tilnærmer Skyggenes dal seg en tematikk som både er sjeldent å se på film, samt klarer å skildre et barns sinn på en tidvis emosjonelt sterk og beundringsverdig måte.

Regissør Jonas Matzow Gulbrandsen har allerede vunnet både Amanda og Filmkritikerpris, og vil trolig også med Skyggenes dal gjøre seg ytterligere bemerket.

Det er spesielt i sin registil, bestående av et rolig tempo, dialogfattig handling og stemningsfulle skildringer, at Gulbrandsen viser sine indre auteur-kimer.

Etter tittelen å dømme skulle man kanskje tro dette var om bekmørk religiøs vestlandstematikk, eller noe i den dur. Fullt så helsvart er det ikke dog, selv om både tematikk, narrativ driv og utvikling langt i fra blir som en heftig gladsak å regne heller.

Lille Aslak sliter altså med å skjønne hva som foregår i de voksnes verden, og guttens tanker, mareritt og frykt vises mest igjennom handlinger og blikk, sjarmerende spilt av lille Adam Ekeli. Hva skjer oppi et hode på små barn rundt hva fantasi, frykt, følelser og annet angår? Under overflaten ligger det vonde elementer og ulmer, og man kan flere ganger relatere seg til hvordan Aslak har det, fra egne minner fra barndommen.

Musikken bør også nevnes, for den er kledelig tilbaketrukket i store deler av handlingen, mens deilig til stede og stemningsoppbyggende andre ganger. Effekten blir slik virkningsfull når det gjelder, og det lyser slik en god bevissthet i Gulbrandsens regi også på dette planet.

Noe voldsomt engasjerende og spennende klarer aldri filmen å slå deg som, for dette er tungt, traust og nokså traurig, tross alt. Innen regi, uttrykk og tilnærming til sitt stoff er Skyggenes dal derimot noe mer interessant og spesiell i sin pene og tidvis vakkert poetisk drømmende og emosjonelt rørende stil. Slik tilfører Gulbrandsen med sin egen stemme og stil norsk film absolutt noe særegent og spennende.