Bortskjemte Tree er en collegestudent som har alt; penger, utseende og popularitet. Hun har bare et problem dog, hun blir nemlig drept hver eneste dag! Eneste måten hun kan stanse denne ondskapsfulle sirkelen på, er ved å finne ut av hvem som dreper henne, og hvorfor.

Regissør Christopher Landon har sammen med produsentene av årets Get Out forsøkt seg på nok en genrelek med denne skrekkomedien, og de lykkes ganske så bra også her. Filmen føyer seg slik pent inn i de siste årenes rekke av smått nytenkende skrekkfilmer, og selv om logikken i Happy Death Day selvsagt er helt på trynet, ja så verken irriterer dette eller blir forstyrrende for den tiltalende helheten.

Det som starter som en nærmest hvilken som helst klassisk amerikansk skrekkoppladning, skal vise seg å være noe litt annerledes. Det narrative drivet kan nemlig minne mye om Tom Cruise-filmen Edge of Tomorrow (2014). Også i Happy Death Day går nemlig dagen i loop, her for studinen Tree som altså må gjenleve sin dødsdag, om og om igjen, helt til hun finner årsakene bak.

Det hele starter noe enkelt og rett frem-aktig, men når Tree altså våkner for andre gang, og det samme skjer igjen, ja da griper også filmen om oss på en herlig måte. Konseptet med de repeterende dagene blir etter hvert uforutsigbart skildret. For hver dag Tree våkner, angriper hun nemlig marerittet hun er i på stadig nye underholdende måter.

Som seer blir man slik også selv deltakende der man prøver å observere om det er noen av de stadig gjentagende hendelsene som kan ha en mystisk årsak til at det hele skjer. Ikke minst forandres vårt syn på heltinnen etter hvert.

Bare se på Tree, herlig spilt av Jessica Rothe. Hun starter som en mer eller mindre klassisk overlegen, spydig og usjarmerende high school bitch. Utover i handlingen forvandler hun seg imidlertid, grunnet det som skjer, til en sjarmerende og herlig dame som sammen med sin like sjarmerende date i gutten Carter til sammen danner et usedvanlig likandes filmpar til en slik type film å være.

For hver gang hun våkner opp igjen, blir hun også mer og mer sint, irritert og forståelig nok engasjert i hva i huleste som skjer. Slik bakes en herlig humor og brodd inn i filmen, en film som mer og mer går over i et lekent fornøyelig landskap som smaker mer av komedie enn direkte skrekkfilm.

Happy Death Day er nemlig overraskende morsom, lett på foten og leken, og blir slik et godt stykke fra det man tror man skal se når man går inn i kinosalen. Dette gjør seg også gjeldende i det mer genrespesifikke, som at filmen verken er særlig skummel eller noe blodig voldsorgie. Her føles den derfor også hakket for tam, man skulle så gjerne sett en herlig frekkhet også innen volden og drapsmysteriet. Den byr dog på andre flere små gledelige grep som gjør den særegen, uten at dette skal røpes hva er.

Den tydelige energien i regi, genrelekenheten og fortellergleden smitter som gull over på oss, selv om man gjerne skulle sett at man tok enda mer i her og der, for humor- og satiretoppenes skyld. Den har også denne sjarmen over seg som er sjelden innen genren og blant amerikansk highschool skrekktradisjon, med et kjærestepar i sentrum det til slutt blir umulig å ikke like!