To jenter er besatt av død, seriemordere, popkultur og sosiale medier. De bruker sitt onlineshow om faktiske tragedier og drap til å sende den lille byen sin inn i et mareritt av mord og hendelser, alt for å befeste sin status som moderne skrekklegender.

En film om skrekkbesatte og fanatiske fanjenter er i utgangspunktet ingen dum ide for en moderne skrekkfilm. Det er de siste årene også gjort mye liknende, blant annet i rene parodifilmer som The Final Girls (2015), Scary Movie-franchisen og genrehyllestserier som Scream, Slasher og Scream Queens.

Ikke minst fokuset på sosiale medier, enkeltes besatte iver etter å synes, ha et eksponeringsbehov og videre markedsføre seg selv, kan langt på vei være en kul filmidé.

Regissør Tyler MacIntyre prøver igjennom klassiske skrekkgrep å rive oss med på en voldelig og litt særegen tur, hvor altså to skrekkivrige jenter selv står for drepinga, for videre å bli populære og få all oppmerksomheten.

Hvor de har fått disse særs syke narsissistiske behovene fra, sier filmen imidlertid lite og ingenting om. De kommer dessuten fra (i hvert fall tilsynelatende) stabile hjem og foreldre, så… er det media, popkultur og tiden vi lever i som er medvirkende faktorer? Ikke vet jeg, filmen synes ikke å gidde tråkke innpå en slik spennende problematisering.

I hovedrollene står to relativt ukjente fjes i Brianna Hildebrand og Alexandra Shipp som henholdsvis Sadie og McKayla. De spiller helt greit, med blir fort både svært slitsomme og usjarmerende der de dreper seg igjennom skoleåret i denne stakkars småbyen. Historien tar noen skrikende nødvendige vendinger underveis, uten at dette tilfører engasjementet nevneverdig mye egentlig.

Filmen er dog veldig brutal og blodig, noe som alltids er et lite pluss i denne genren. Ironisk er det da når også dette etter hvert går over i det som kan betegnes som den amerikanske skrekkfilmens paradoks: ting gjør mindre og mindre inntrykk jo lengre ut i filmen vi kommer.

Man hever nesten ikke øyebrynene over de blodige drapene lenger, og forsøkene på humor og sjarm er enkle og relativt billige. Til slutt er man rett og slett fullstendig likegyldig til hele greia.

Hvis man skal kommentere, parodiere, harselere og/eller leke med skrekk- og genrekonvensjoner og klisjeer, ja så må man nesten også gjøre det på en smart og medrivende måte. Denne filmen er svak på dette, gjør lite særegne grep slik. Den bruker egentlig klisjeene såpass mye selv at den blir lite morsom og smart.

Det finnes mange som tar både fandom og fankultur hakket for langt, også i virkeligheten. I dokumentaren Slenderman (som kan sees på HBONordic) følger vi saken om to unge jenter som tok sin kjærlighet til kultfenomenet Slenderman over i virkeligheten og forsøkte å drepe venninnen sin. At det med andre ord finnes syke former for popkulturdyrking er det liten tvil om, så en fiksjonsfilm rundt dette er altså på papiret en spennende og fascinerende idé.

Tragedy Girls er imidlertid ikke en veldig god film av en slik type tematikk. Den ender selv opp som å føles stereotypisk på så mange plan at den fremstår både gammeldags, enkel og nokså kjedelig. De popkulturelle og filmatiske referansene hagler nærmest filmen igjennom, uten at disse føles voldsomt smarte, dog sikkert smått morsomme for den mest ivrige fansen. Produksjonen er for øvrig preget av å virke billig, og som kinofilm hører den i vår tid mest hjemme på streaming. Filmen skal ha for idéen og noe av utførelsen, men helheten er lite fengende og givende dessverre.