---

Terningkast:


Ingress:

En beryktet seriemorder kalt ’Nissen’ slår igjen til på julaften. I over 13 år har han herjet i vårt langstrakte land og etterforskerne Thomas Rasch og Terje Hansen må forsøke å stoppe galningen!

Anmeldelse:

Regissør Reinert Kiil flesket til med den ambisiøse og kunstnerisk interessante Huset (2016) i fjor. Denne gang opererer han blant mer velkjente genretrekk, for når selveste julenissen svinger øksa er det i en mer genretypisk film hvor særlig 70/80-talls slasheren brukes som idol.

Mens politiet leter febrilsk etter Nissen i sør, han har nemlig klart å stikke fra fengselet, møtes en gjeng venninner for julefest i et snøforblåst Honningsvåg i nord. Her går det i juleøl, fest og fyll, og mon tro om ikke julenissen også banker på etter hvert…!

Som genrelek og hyllest er Juleblod en ganske så morsom affære. Blandingen av skrekk og gru, humor og særheter, gir en fyldig og underholdende film som tross sine klare svakheter aldri blir verken kjedelig eller føles overveldende overteit. Her drepes det etter hvert i hytt og vær, og enkelte drap er både groteske og herlig morsomt ekle!

Mye ligger i et manus og særegne karakterer som eksempelvis den nå alkoholiserte eksetterforskeren Rasch, herlig spilt av Stig Henrik Hoff.

Hans måte å mumle og snakke med seg selv på er rett og slett fornøyelig særegent, mens diverse bikarakterer også morer med sine trekk eller enkeltreplikker.

En selvironisk nordlandshumor er heller ikke å forakte, og det er filmens lek med seg selv og i bruk av genrens selvironi at den vinner såpass mye på.

Nå er det da også en del irriterende ting her som man må lure på om ikke kunne blitt retta opp i. Bildene er eksempelvis svært så tåkete, grumsete og mørke.

Ja det er tidvis så man rett og slett ikke ser hvem som er i bildet, selv om man kanskje vet det, bare fordi det er en eim av ”tåke” over bildefilteret som altså gjør alt så mørkt og uklart. Det er greit at det er mørketid i nord altså, men likevel… skru på ei lampe eller fem da mann!

Det er også veldig mange litt for lange scener her. Spenningsoppbygningene dveles det ofte lenge ved, det blir ueffektivt og uten at vi nødvendigvis blir belønnet med en heidundrende avslutning. Noen alt for grove klipp preger dessuten filmen noen steder og gjør noe med både forståelsen vår og med spenningsdrivet. En god forståelse for morderens herjinger gidder filmen heller aldri å gå i dybden på. Men, en slashermorder skal vel heller ikke skildres i hjel må vite, han skal være et lite riv ruskende galt monstermysterium.

Effektiviteten sitter ikke slik akkurat som et sømløst skudd hele veien dessverre. Kiil viderefører generelt også 80-tallsslasherens mange ulogiskheter, både rundt dumme avgjørelser fra enkeltkarakterer, at morderen plutselig dukker opp som fra intet, og i bruk av øvrige skrekklisjéer.

Juleblod er oppsummert en film som på den ene siden kan føles kjipt gammeldags overenkel, men på den annen side også en homage til genren, dens lekenhet, selvbevisste ”teithet” og filmatiske monstre som Michael Myers. Med andre ord; mye man kan like ved dette, hvis man blir med på leken.