Skrekkserien Slasher vente nettopp tilbake fra døden etter at den første produsenten i kabelkanalen Chiller la serien død i fjor. Netflix plukket den dog opp igjen og har med denne andre sesongen tilført en både herlig frekk oppgradering av råhet, spenning og mer dybde til en serie som i første omgang var preget av å være alt for overflatisk og klassisk kunstig amerikansk.

Misforstå ikke, Slasher er fremdeles i Netflixs hånd mye klassisk amerikansk og ikke minst en hyllest til genresterk skrekk- og slasherfilm, men helt konkrete grep hever altså serien mer opp i denne andre omgangen.

I likhet med andre serier som American Horror Story, er handling og karakterer helt nye for hver sesong. Handlingen spinner rundt en gruppe mennesker som oppsøker en sommerleir hvor de for fem år siden opplevde særs skrekkelige hendelser. Sammen drar de dit for å rydde opp i noe, men finner samtidig ut at leiren er lagt ned.

To grupperinger møtes...

Likevel bor det en slags alternativ hipstergjeng av litt eldre mennesker som lever livets enkle kår langt der ute i ødemarken. Det tar ikke lange tiden etter at gjengen har ankommet stedet, hilst på de boende der, før det første drapet skjer…

Karakterene er pene, tilsynelatende overflatiske og egentlig superklassisk amerikansk, all over. Likevel brukes det mye tid på å skildre dem, relasjonene dem imellom, og igjennom et plott som lærer oss å kjenne dem bedre og bedre, dypere og dypere.

Sånn sett er heldigvis Slasher runde 2 litt mer dyperesøkende enn en kort liten slasherfilm på 90-minutter, hvor karakterene knapt rekker å fa sagt navnet sitt før de blir slaktet ned.

Det samme skjer dog også her. Altså, én etter én blir de drept, i hvert fall en god stund, før det skjer kanskje enda flere merksnodigheter i blant dem.

Allerede ved det første drapet får man nesten hakeslepp, mye fordi det kommer så brått på, ekstra mye fordi det er så sykt brutalt og blodig! Liker du derfor skikkelig kreative, blodige og jævlige slasherdrap, ja så må virkelig sesongen sies å leve opp til tittelen sin i hvert fall!

Utover i episodene så blir det ikke akkurat noe mildere, nei snarere tvert i mot, og da du først trodde at du visste hvem den evig overlevende ”hovedkarakteren” er, ja så må han/hun jammen meg bøte med livet!

En moderne Agatha Christie-vri

I en slags moderne versjon av Agatha Christies And then there were none, forsvinner de altså utover i sesongen, og man blir selvsagt sittende å gruble på hvem i alle dager som er denne særs brutale slaktermorderen. I tillegg er sesongen også en klar hyllest og homage til legendariske Fredag den 13nde, både i location, handling og i mordertypen.

Det kanskje aller beste oppi dette er at serien lenge makter å være direkte skitskummel! Igjennom det avsidesliggende og øde området klarer serien å etablere en avskåret angst, en hjelpeløshet og frykt for at morderen kan komme rundt neste tre eller hyttehjørne, bare noen våger seg ut forbi hyttedøra.

Eller hva med menneskene innendørs? En av dem er jo muligens morderen! Den ugne stemningen svekkes ikke akkurat heller av de brutale og svært uforutsigbare drapene, og summen blir at man fort sitter på nåler og venter på neste skrekkelige hendelse samtidig som man altså blir svært engasjert i hvem som kan være morderen.

Rot og tull også, men man bryr seg mindre om dette

Skuespillerne er stort sett helt greie, noen bedre enn andre, og andre igjen er irriterende likegyldige og flate til hva som foregår rundt dem. Muligens er dette litt bevisst, for å lure oss og sette oss ut, men det er ikke helt overbevisende at man oppfører seg som ingenting har skjedd når man slaktes ned én etter én…

På den negative siden er det tross alt mye rot her, rot som glattes over typisk ved å rett og slett ikke ta ”problemene” opp. Ikke alt forklares, og man må sluke genreklassiske merkeligheter og ulogiskheter. Dette er dog ikke fullt så galt som en annen liknende Netflix-serie som Scream, som jo er helt hinsides frekk i måten den hopper, mikser og manipulerer oss på, alt for å virke "smart" i plott og handling.

Slasher: Guilty Party er i det hele tatt overraskende grotesk, tidvis svært spennende, og på sitt beste angstskapene klaustrofobisk. Man aner at serien er såpass rå mye fordi den er laget av Netflix og produsert i Canada, og ikke er en ren amerikansk produksjon som sikkert ville glattet over en god del her.

Karakterene er hakket mer dristige også og de utvikles greit igjennom de 8 episodene, samt har alle sider man både liker og misliker. Plottet er dessuten ambisiøst skrevet og solid gjennomført, og til slutt står og faller mye på om man overraskes av slutten, eller om man gjennomser plottet før den tid. Uansett føles historien såpass godt gjennomarbeidet, også til en viss grad troverdig, at som amerikansk voldsom genreserie så er Slasher en veldig underholdende opplevelse om man liker både spenning, en grotesk slasher og et godt mysterium av et plott.

Slasher sesong 1 og 2 kan streames på Netflix.