Wilfred James er bonde utpå landet i et USA anno 1922. Sammen med sin kone og 14 år gamle sønn, arver de eiendommen og dets verdier når faren til kona dør. Etter hvert begynner ekteskapet å skrante og fruen i huset ønsker å selge eiendommen og heller flytte til byen, noe Wilfred og sønnen absolutt ikke vil. Sammen konspirerer de to med tanken om å kvitte seg med mor i huset...

Denne lille mørke og dystre saken er orginalt ført i pennen av Stephen King, en kar som virkelig er i vinden filmatisk for tiden. Med supersuksessen IT enda på verdens kinoer, Netflix sin versjon av hans Gerald’s Game, denne 1922, samt også pågående filmatiseringer, er virkelig 2017 Kings comebackår!

Denne historien er ypperlig som tv-film, mye fordi den er et lite personlig drama som ikke krever de store scenene, effektene eller en alt for påkostet innspilling. Her er det likevel tydeligvis en del dataarbeid i hva bilder fra naturen, gården, åkrene og de skiftende årstidene angår, samt også etter hvert i litt overnaturlige scener.

Likevel, 1922 er ikke en så overhengende overnaturlig sak som det filmatiseringer av King pleier å være. Historien om Wilfred og sønnen Henry er stort sett en jordnær dramadrevet historie om to menns forsøk på å holde drapet på dama i huset skjult for omverdenen.

Utspekulert og stygt, jo da, men slik historien skildres føles verken Wilfred eller Henry som noen utelukkende djevler av den grunn, de har nemlig flere menneskelige sider som underbygger deres groteske avgjørelse og handlinger.

Dette er også historien om djevelen i oss alle, at man nærmest alle i en gitt situasjon kan ende opp med å vurdere drastiske handlinger. Den avgjørelsen Wilfred tar, skal imidlertid vise seg å være den absolutte galne avgjørelsen, noe sluttmoralen er ivrig etter å påpeke til oss.

1922 er pent laget, tidsriktig medrivende, og skuespillet er stødig av Thomas Jane, Molly Parker og Dylan Schmid i hovedrollene. Etter at Wilfred bestemmer seg for å knerte kona, starter en malstrøm av nedadgående psyke, samvittighet og mentale plager. Spesielt rotter og kona hans plager og hjemsøker ham intenst, og etter hvert er det vanskelig å skille virkelighet og fantasi. Filmen er veldig ekkel for de av dere som har problemer med nettopp rotter, men utover dette er ikke filmen all verdens fæl.

1922 er rett og slett nok en stødig og pen filmatisering fra Netflix, denne gang i en mørk, dyster og ikke spesielt verken skummel eller spennende film. Dette er nemlig mer som et slow burning karakterdrama hvor man drives av karakterenes utvikling og av saken. Man sitter til slutt litt ettertenksomt tilbake og kjenner på sluttmoralen om at det er lurt å tenke seg om og ta de riktige valgene i tunge stunder i livet.