Den aldrende Quan Minh mister datteren i et politisk orientert terrorangrep i London. Udåden er utført av noen som kaller seg for ’Nye IRA’, en gruppe folk politiet har et svare strev med å spore opp. Mannen tar derfor hevnen i egne hender, og på veien er det ikke bare IRA-folkene han vil ramme, men også en britisk visestatssekretær som synes å holde på info om hvordan finne frem til de skyldige.

Regissør Martin Campbell står bak actionruller som GoldenEye (1995), Zorro (1998) og Casino Royale (2006).

Hovedrolleinnehaver Pierce Brosnan spiller den britiske statsansatte som får litt av en stressende hverdag når kinamannen Quan altså dukker opp på døra og forlanger navnene på de ansvarlige for hans datters død.

Mot ham står legendariske Jackie Chan i en film som blir som en slags fusjon mellom asiatisk kampsportfilm og en mer gammeldagsaktig konspirasjonsthriller.

Det starter egentlig ganske så bra. Chan får i en liten periode vist at han også duger som dramaskuespiller og det er vondt det som skjer med ham i åpningsdelen her. Etter hvert som thrillerpreget oser utover i filmen skjer det tradisjonen tro såpass mye rart og uglemosete at man skal være dyktig om man klarer å henge med.

Filmen virker ikke like smart hele veien dog, for særlig i måten Quan etter hvert opererer som ekssoldat på, gjør at man gjennomser diverse ting. Her er det ikke nødvendigvis han som er så smart, nei mer tullingene som går i fellene hans som er dumme.

Litt for mye tilfeldigheter avslører at han enten har voldsomt med flaks, eventuelt har fått scenene tilpasset fordi han spiller i en film, om du skjønner…

Det føles også litt merkelig at Quan ikke heller bruker smartheten og kunnskapene sine til å lete opp nettopp de ansvarlige, på samme måte som han klarer å lete opp Brosnans karakter og visse andre.

Jackie Chan får ellers også vist frem at han fremdeles har litt hissig krutt i beina. Hans elleville actionstil og enkeltscener i denne ellers så seriøse thrilleren, blir likevel hakket for vilt og blir ikke tillagt humoren og over the top-energien som vi har sett i hans øvrige martial arts-komedier.

Her krasjer derfor dette litt i stil og form, selv om det selvsagt også er morsomt å se legenden sparke fra seg i en alder av 63.

The Foreigner er en forholdsvis underholdende og vellaget gammeltypisk thriller, men tematisk er den egentlig en bedrøvelig depressiv film som mest minner oss om nylige reelle terrorangrep i London og generelt om at ingen mennesker er til å stole på. Liker du slikt, ja så god fornøyelse.