Den overdådige togturen gjennom Europa utvikler seg til et mareritt for de involverte når tretten fremmede strander på Orientekspressen etter et snøras til fjells. Om bord er også en mann som har tiden mot seg for å løse puslespillet før morderen slår til igjen eller kommer seg unna.

Basert på Agatha Christies mest kjente mordmysterium har regissør Kenneth Branagh fått med seg et stjernelag av kjente navn i denne fjerde innspillingen av krimklassikeren. Foruten regi spiller også Branagh hovedrollen som Hercule Poirot med tidvise særegenheter man både kan like og mislike.

Det er jo strengt tatt litt vanskelig å løsrive seg i fra skuespiller David Suchets legendariske portrettering av Poirot, en rolle han gjorde i hele 70 produksjoner mellom 1989 og 2013.

På den annen side er Branaghs Poirot heldigvis heller ikke for lik, og det første som slår mot oss i bildet er dennes langt heftigere bart som nærmest strekker seg fra Istanbul og til London!

Manus er ved Michael Green, en kar som står bak to av årets (til nå) beste filmer i Logan: The Wolverine (2017) og nå sist Blade Runner 2049 (2017).

Historien legger seg tett opp i mot boken, men hva som er kliss likt Christies roman eller eventuelt er forandret, skal ikke røpes her dog. La oss bare si at man verken blir særlig skuffet eller overrasket.

Man tukler da selvsagt heller ikke for mye med en av tidenes mest storslåtte og kjente mordmysterier må vite, om man har aldri så stor og flott falsk bart og er sjefen også bak kamera.

Her er dog tilført en filmatisk litt overtydelig humor som kanskje ikke treffer blink for alle, men det tilføres slik filmen en litt mer særegen Poirot og en lettere tone. Frem mot vendepunktet i drapet på en sentral karakter er filmen nemlig tidvis småmorsom men også litt småkjedelig, før det heldigvis endelig smeller.

På dette stjernespekkede toget står navn som Johnny Depp, Michelle Pfeiffer, Daisy Ridley, Judi Dench, Penélope Cruz, Josh Gad, Derek Jacobi, Willem Dafoe og Olivia Colman, bare for å nevne de mest kjente.

Det er derfor synd enkelte av disse ikke har fått mer skjermtid, for her er det nærmest overdose av Hollywood klemt inn i togvognene. Med unntak av få enkelte karakterer, blir vi aldri særlig godt kjent med dem dessverre og deres overflatiske enkelhet blir slik stort sett hengende igjen til slutt.

Filmatisk har Branagh gått for en pen og selvsagt passende stilfull fargepalett i bilder og visuelle skildringer. De tilhørende CGI-effektene er på hårsbredden til å ødelegge for enkeltbilder og scener som tydelig er gjort i et studio og ikke ute eller til fjells. Heldigvis skjemmer ikke dette filmen for mye, men man skulle kanskje sett han mer kunne slengt stjernene ut i ekte snø og på locations her og der.  

Egentlig føles denne versjonen litt for enkel og lite engasjerende til virkelig å fenge stort. Det er først i etterdønningene av historien og løsningen på mysteriet ting gjør mest inntrykk. Her er emosjonelle og sterke elementer og som til ettertanke sier mye om Christies evne til å skildre oss mennesker fra flere hold.

Knagger som moral, rettferdighet og skyld har vel sjeldent vært så storslått og bredt skildret av krimlegenden som nettopp her i dette togmysteriet. Dumt er det derfor at man nærmest har hoppet over hvordan Poirot finner frem til løsningen mot slutten, for plutselig har han den bare, sånn ut av det blå. Vi selv får liksom aldri vært med på å løse gåten.

Denne saken blir uansett en av Poirots mest spesielle, av flere grunner, noe som til slutt også smitter over på oss og gjør inntrykk i måten saken blir et bilde på så veldig mye ved menneskets grelle natur.

Kenneth Branaghs versjon er slik blitt en nokså underholdende beretning som tar litt tid før den kommer i gang, men som mot slutten vokser passende godt i takt med mysteriets klimaks. Man kjeder seg aldri, selv med lengre småflate perioder, for her er det alt for mange stjerner om bord til ikke å fenge. Og selvsagt, hvem har liksom ikke lyst til å vente på løsningen til slutt?