Lillebror drømmer om store ekspedisjoner og utflukter, ja helst en slik som polfarer Roald Amundsen har gjort! Når han og familien flytter til Vestlandet gleder Lillebror seg til både jul og snø, men det regnfylte milde Vestlandet byr ikke nødvendigvis på det man trenger for en polutflukt. Når så Knerten plutselig forsvinner en dag, ja da legger Lillebror likeså godt ut på sin egen ”polferd”!

Den fjerde filmen om Lillebror og Knerten har også ny regissør, denne gang i langfilmdebutant Andreas J.Riiser. Etter at Åsleik Engmark gikk bort tidligere i år er det nå Aksel Hennie som har overtatt stemmen til Knerten.

Inn kommer også et nytt skuespillerteam, og unge Filip Mathias Eide gjør en riktig så sjarmerende figur som Lillebror, en rolle som også synes å falle ham naturlig og troverdig.

Mot ham står Anders Borchgrevink som far, Renate Reinsve (Villmark 2) som mor og Sjur Vatne Brean som storebror.

Sistnevnte får seg en liten forelskelse i den nye nabojenta, mens mor og far stifter nytt bekjentskap med sine ferske naboer her i denne Vestlandsbygda.

Location er med andre ord utenbys, og her lukter det litt Bakkebygrenda, litt Emil, en dæsjh Blåfjell, blandet med en dose Anne Kath. Vestly.

Retrodesignet og den herlige gammeldagse tonen i tidskoloritten er fremdeles sjarmerende. Filmen er også denne gang heldigvis lagt til 60-tallet, nærmere bestemt til 1967. De enkle omgivelsene på bygda forsterker slik også historien og tematikken her; det er de små, enkle og sunne gledene i livet som betyr noe.

Når Lillebror og co ankommer Vestlandet blir han altså møtt med et klassisk sørgelig grått pøsregn. Julen nærmer seg og hans drøm om hvit jul med tilhørende polekspedisjon spøker det tydeligvis for. Heldigvis er ikke fjellet langt unna og det blir etter hvert duket for både skitur til fjells og en dramatisk snøstorm, og det på selveste julaften!

Ekspedisjon Knerten er en film som appellerer vel så mye til oss voksne med sin nostalgiske retrostil og en tid hvor man ikke hadde det mer gøy enn man gjorde det selv. Man ble med andre ord ikke stimulert av elektroniske apparater, og slik blir filmen om ikke annet et deilig avbrekk fra mer hysterisk og tidsriktig barne- og familiefilm.

Filmen er fremdeles alt for streit ufarlig selvsagt, og dens tidvise herlige humorinnslag burde det vært langt mer av, blant annet for å sprite opp både manus, karakterer og den velkjente enkelheten som oser over produksjonen. Pappa er også litt irriterende ofte en kortenkt klovn, mens mamma den "kjedelige" snusfornuftige i heimen. Noen veldig fine sort/hvit-ruller av typen ’Knerten legger ut på polferd’-filmer, er dog herlige tilskudd som krydrer det filmatiske.

Ekspedisjon Knerten er som film en enkel, sjarmerende og velprøvd greie som det er vanskelig å bli så alt for grinete på. Filmen minner oss på enkle, grunnleggende verdier, og litt julestemning får vi jammen meg også på kjøpet. Lillebror er som nevnt sjarm og samspillet med pappaen trekker også opp. Med andre ord; en rimelig lun og god familiefilm.