Langt nord i Finland går den lokale politisjefen Lasse av med pensjon. I den lille bygda råder det samtidig en uro rundt hans to sønner og deres forhold, og Lasse selv bærer nag for at han ikke har vært en god far for dem.

I sin langfilmdebut gjør regissør Jussi Hiltunen noe så sjeldent som en slags westernfilm, bare lagt til et snødekt Nord-Finland. Her er det mannfolka som råder tydeligvis, og deres uenigheter og dørgende sorte bitterhet styrer mye av livets gang. Vi har med velkjent finsk tristessedrama å gjøre med andre ord, og filmen er tilhørende bekmørk og tung.

Nei her får neimen meg ikke smilebåndene kjørt seg nevneverdig gitt, selv om skuespillerne jevnt over føles både solide og gode.

Spesielt Ville Virtanen i rollen som Lasse er værbitt stødig som den lavmælte og angrende tosønnsfaren som sakte men sikkert forsøker å bøte litt på sitt fravær hos sønnene i oppveksten.

Som drama blir dette forholdet småengasjerende og litt rørende, men man får aldri store følelser verken for Lasse eller noen av de pårørende. Til det er Lovløst Land rett og slett for tungt grått, kaldt og kjedelig som både menneskedrama og spenningsfilm.

Det er derfor ikke til å slenge under en stol at dette er en velprøvd historie om egosentriske mannfolk hvor folkene rundt dem må slite med både frykt, bekymringer og det som verre er.

Ikke aldeles heidundrende moro dette altså. Klarer du å se for deg en liknende dramatung film om kvinner? Nei, ikke sant, ikke jeg heller.

Altså, det er mye fint her, blant annet i store og brede natur- og landskapsbilder som kan minne mye om kinoaktuelle Wind River, også denne en dramathriller, skjønt litt mer engasjerende og fargerik.

Som karakterdrama blir filmen derfor på grensen til parodisk selvhøytidelig gubbete og tung. Dette forsterkes av den overhengende finske dysterheten som i lengden blir mer slitsom enn gripende og nesten samtidig gjør oss selv deprimerte i kinosalen. Men, å hjelpe gjespe meg, er ikke vinteren mørk nok som den er a?