---

Ingress:

Når faren til Cathrine dør, arver hun det gamle familiegodset. Alene reiser hun til barndomsstedet for å kikke over huset, med et raskt salg av eiendommen i tankene. Litt etter litt aner hun at huset imidlertid bærer på mørke hemmeligheter, og hun skal bli værende der lengre enn først antatt…

Anmeldelse:

Regidebutant Carl Christian Raabe har laget en stram, pen og tidvis stemningsfull film som føles å falle litt mellom to stoler.

Det er nemlig en grøsserliknende spøkelseshistorie som lurer i skyggene og de mørke huskrokene her. På den annen side er grunnhistorien et menneskelig drama om en familie som skal vise seg å skjule både den ene og den andre hemmeligheten fra fortiden.

I rollen som Cathrine står Synnøve Macody Lund, tidligere sett i Hodejegerne (2011) og serier som Frikjent (2015) og Black Widows (2016). Lund er kanskje filmens sterkeste kort der hun oppviser fine balanseevner i sitt skuespill, spesielt i ansiktsmimikkens små nyanser.

Hun overdriver aldri, men underspiller heller liksom ikke. Ressultatet er at den fra før av rake, høye og pene Lund gjør seg veldig godt på skjermen i en karakter som ikke er allverdens spennende, sånn tross alt. Hun er dog faktisk med i hver eneste scene, noe som fort kunne blitt slitsomt med en annen karakter eller skuespiller.

Det er særlig i transformasjonen hennes karakter gjennomgår at skuespillet føles smart og dyktig, og i rollen som Cathrine gestalter hun dette dramaets utvikling og menneskelige psykologiske tyngde godt.

Da er det verre med de øvrige rollene, karakterer som stort sett er veldig enkle og uinteressante. Og hva er egentlig greia med den tydelig latent voldelige kjæresten til Cathrine, spilt av danske Ken Vedsegaard? Dette kommer filmen aldri mer innpå, annet enn å antyde at forholdet ikke akkurat virker rosenrødt. Her ligger det noe lumskt og mulmer, men som egentlig bare forstyrrer, all den tid dette aldri altså blir noe hovedsak i historien senere.

Manus er ved forfatter Maja Lunde og hun har tydeligvis kost seg i prosessen, for mot slutten kommer en twist som for så vidt ikke er supervanskelig å se komme, men som likevel gir filmen den lille ekstra energien historien sårt trenger mot sitt klimaks.

Det starter med en nydelig snødekt og vinterlig location hvor Cathrine ankommer dette huset. Selve bygningen og området rundt brukes ikke for alt det er verdt dog, og det går ikke lange tiden før det knirker og knaker i husets gamle iskalde vegger og dører.

Litt for raskt, spør du undertegnede. Regissør Raabe avslører dessuten fort at han akter å kjære utallige ekte og falske jump-scares, ja gjerne opptil fire på rad, innefor ett og samme minutt! Dette funker enkelte ganger, i andre og flere tilfeller blir det bare irriterende.

Filmen er dessuten overtydelig. Alt skal vises, om ikke på forhånd, så like etter. Typisk som på slutten, hvor ting vi aner og har skjønt for lengst også blir penslet ut med konkrete overflødige bilder og tileggsscener man kunne spart seg for.

Det er i historiens menneskelige drama, dens utforskning av psyke og hukommelse at manus føles mest interessant. Enkelte innslag av vold mot barn er lite trivelig som sådan, men tilfører filmen en viktig og sterk energi.

Øvrig tematikk som berører samboforhold, mental helse, bearbeiding av minner og familierelasjoner tilfører dramaet ytterligere tyngde til en viss grad. Det ligger slik en vond og sår historie i bunn her som viser en godt skrevet historie på dramafronten.

Er filmen virkelig skremmende på et punkt, ja så er det egentlig mest det som sluttscenen peiler seg inn på og antyder mot.

Her får man en liten frysning på ryggen, for koblet til eventyrets verden blir den slik som en vond virkelighet for den eller dem som rammes, uten å røpe for mye av hva dette dreier seg om.

Noe voldsomt engasjerende blir Hjemsøkt likevel ikke, verken som grøsser eller menneskedrama. Her er det lite man ikke har sett før, og de helt store enkeltscenene er dessverre helt fraværende. Tilbake står derfor en litt for anonym og lett forglemmelig skrekkfilm som funker helt greit mens det står på, men that’s it.