Den velkjente historien om Maria og Josefs ferd mot stallen for å føde Jesus, får seg en litt annen vri her. Hva med alle dyrene som hjalp dem på veien? Eselet Bo og resten av de firbente vennene sørger her nemlig også for at det lille barnet blir trygt født i en stall.

Sony Pictures Animation står bak greie filmer som Surf’s Up (2007), Det regner kjøttboller (2009/2013) og Hotel Transylvania-filmene (2012/2015). De seneste titlene inkluderer derimot animasjonsmessige dvaskheter som Smurfene (2011/2013/2017) og bunnbidraget Emoji-filmen fra tidligere i år.

At de med The Star går tilbake til noen slags røtter i å ta for seg selveste Jesu fødsel, sier bare litt om hvor dørgende tørt det må være på historie- og idé-fronten.

Den kanskje mest fortalte historien i menneskehetens tid er nå for så vidt greit nok å gjenfortelle. Da er det verre med utførelsen. Her skal altså Josef og Marias ferd mot Betlehem og denne berømte stallen sees igjennom dyrenes øyne.

Som en slags bibelsk versjon av Kjæledyrenes hemmelige liv (2016) blir vi kjent med et knippe dvaske og lett forglemmelige dyrekarakterer, blant dem selveste eselet, Bo, som leder det vordende foreldreparet til stallen.

Her skjer det digresjoner i fleng. Det hoppes ut og inn av den kjente historien hele tiden, og hvor vi får se både Gabriels åpenbaring for hyrdene, vi møter de tre vise menn, samt får selvsagt med oss Jesus ankomst til jorden. Det vil si, plutselig er han der bare, skulle tatt seg ut om vi fikk bli med på selve fødselen.

Man sitter lenge og føler at dette er en soleklar film for de aller minste barna. Og sant nok, her er en god del småmorsom humor som disse vil finne underholdende.

Det er til og med en riktig så festlig enkeltscene med eselet Bo og sauen Rutt som fikk selv undertegnede til å le. Ellers er det lite og ingenting som er laget for oss foreldre som jo også må sitte ved siden av og se på.

Stadige innslag av soulinspirert kristenpop ljomer ut av høytalerne, med kjente sangere som Zara Larsson og Mariah Carey. Ja, det er nesten rett før man også venter at Sia skal bidra til rulleteksten, hun har jo hatt det med å avslutte mang en film med en egen sang de siste årene.

Dette er for så vidt pent å høre på, men gir filmen fort et økende preg av religiøs føring. Selge et album skal de visst også ja, skjønner man fort. Etter hvert blir slik filmen så overtydelig kristen av seg at man begynner å vri seg litt bekymringsfullt i stolen.

I en av de norske stemmene hører vi forøvrig ingen ringere enn Knut Arild Hareide som den ene vise mannen. Morsomt dette for så vidt (og hvem andre enn han hadde gått med på noe så friskt), men også litt kleint selvsagt.

Til slutt synes Sony tydeligvis selv at de har harselert såpass mye med denne selvhøytidelige historien at de midt i rulleteksten stopper opp og lar en stemme forteller oss at "selv om vi har tullet litt med og spritet opp denne verdens mest kjente og flotte historie, ja så har vi likevel prøvd å være mest mulig tro mot den".

Når man i 2017 må unnskylde seg for å tøye litt i en slik historie, ja så skjønner man jo hva sterke krefter som står bak denne produksjonen, og at frykten for harselering med religion fremdeles står sterkt, noe som er veldig trist.

Blasfemibegrepet er for lengst på hell heldigvis, men det får være måte på klein beskyttelse av en eldgammel historie i vår tid. Det ironiske og morsomme blir videre at filmen harselerer såpass mye med denne historien i lettvint barnslig humor og ”historieforfalskning” at filmen slik selv skriker lettere blasfemi. The irony.

The Star blir derfor en film som for de minste sikkert funker helt greit, som med så mye annet av amerikansk animasjon. Som en smått forkynnende kristen animasjon skader den for så vidt ikke, men den tar heller ikke verden, nåtiden og barna våre videre på noen som helst måte.