Den førtidspensjonerte fiskeren Kurt Josef og hans trofaste makker i trubaduren Rock Fjellstad, tilbringer førjulstiden om bord på Hurtigruta. Der skjer det plutselig et mord på en av de innleide gjesteartistene, og Kurt, Rock og et knippe andre må forsøke å løse mysteriet.

Vel… hjelpe meg, han vendte tilbake gitt. Karakteren Kurt Josef Wagle og den hjelpeløst umorsomme sidekicken Rock Fjellstad, over 7 år etter førstefilmen som det ikke skal brukes mer tid på her.

Denne gang er vi altså om bord på Hurtigruta, nærmere bestemt inn i Dronning Sonja, som båten heter. Dette lar seg selvsagt ikke gå upåaktet hen, og i kjent stil harseleres det derfor med både det å få entre Sonja, og det som mer flåsete vulgært er.

Fans av filmene, og denne typen humor, vil få nok å le av også denne gang. Manuset varierer litt i mellom det aller største lavmål (vanligvis ytret av Rock) til faktisk de mer saftig virkelig morsomme nordlandsglosene som Stig Frode Henriksen ytrer som den frittalende Kurt Josef.

Det er med andre ord umulig å holde maska hele filmen igjennom, enten det altså er grunnet det politisk ukorrekte vulgære språket, eller den påfallende kleine humoren.

Om ikke annet så er det morsomt å få høre den vanligvis så salige Marion Ravn, som spiller gjesteartisten som må bøte med livet, avlevere riktig så saftige frekke replikker, nærmest som en full nordlandsk sjømann. Dette i seg selv blir en liten opplevelse faktisk, og det er nesten så man ser henne rødme under sminken. Overraskende godt spiller hun også.

Bak kamera står også denne gang Tommy Wirkola som vi merker bidrar til å heve ting filmatisk. Spesielt er det kameraføringer, bildeinnstillinger, sminke, bruk av heftig lydbilde og noen spesialeffekter som krydrer opplevelsen.

Dette mysteriet om bord på Hurtigruta blir slik hakket mer proff og underholdende enn førstefilmen, bare alene grunnet disse filmatiske stødighetene.

Det å overvære Kurt Josef og Rock er dog likevel fremdeles en delvis lidelse, og sistnevnte karakter må virkelig være den undertegnede har hatt mest lyst til å ta livet av noen gang i en norsk film, virkelig!

Henriksens karakter i Kurt Josef funker imidlertid langt bedre, mye takket være sin stødig tørre bastante fremtoning og friske kommentarer.

Om bord på Hurtigruta blir det etter hvert riktig så bølgende uvær, og en saftig eksorsismeutdrivelse må til for å komme til bunns i mysteriet. Morsom er denne konkrete scenen ikke, annet enn for de involverte selvsagt, og igjen sitter man og føler seg hakket mer dum enn når man entret kinosalen.

På sitt vittigste fremstår karakterene som sære karikerte tegneseriefigurer, på sitt verste er dette (proft) filmet ungdomsteater med tilhørende vulgær og forferdelig lavmålshumor. Dette vet man aller best selv om man liker eller ikke.