Den populære svenske tv-serien Solsidan skrur problemene opp et lite hakk når de velkjente karakterene Alex og Anna, Fredde og Mickan, Ove og Anette her dukker opp på det store lerretet. De sliter alle med ulike livskriser. som skilsmisse og barnløshet, samt uskrevne baderegler i det svenske sosseparadiset Torekov.

Filmen som har fått den slående lite friske tittelen Solsidan-filmen, er regissert av skuespiller Felix Herngren og hans bror Måns.

Førstnevnte spiller hovedkarakteren Alex, en kar som har innsett at hans ekteskap med Anna er overmoden for en skilsmisse. Nye flørter og kjærester blir dermed den nye hverdagen, og mens deres to vennepar også sliter med sitt, oppstår stadig nye utfordringer.

Det er ikke første gang en suksessfull tv-serie går til det store lerretet. Solsidan-filmen er dog ikke noe voldsomt større enn den er på tv, selv om man handlingsmessig og tematisk har tatt noen større grep enn i serien. Slik sett er den ikke noe utpreget kinofilm, noe som kanskje vil skuffe enkelte ørlite.

På den annen side, kinofilmer har hatt en lei tendens til nettopp å ikke klare denne overgangen, fra det som funker i serien og så blåse ting fem ganger større opp. Da mister man plutselig mye av det gjenkjennelige, og denne filmen velger heldigvis ikke å gå i den fella.

Vi får med andre ord mer av det som utvilsomt har gjort serien så populær og elskverdig, nemlig bredt relaterbare problemstillinger, fordelt på klassisk kjente mennesketyper, krydret med hverdagskomikk i gjenkjennelige situasjoner.

Liknende serier som den også svenske Bonusfamilien, norske Helt Perfekt og ikke minst Side om side, kjører mye av den samme formelen i en bred folkelig lettspiselig stil som sjelden slår an feil.

Denne svenske serien er lite vulgær og den setter stort sett lite på spissen. Her ligger både altså noe av skuffelsen, men også mye av verdien i at det velkjente er opprettholdt.

Når dette er sagt, så er det en større kunst enn man kanskje tenker over å få et manus med sine morsomme poeng til å holde seg flytende troverdig over vannet.

Det er nok av serier og filmatiske flaue umorsomme poeng som gruser trynet i bakken veldig fort. Her føles Solsidan-filmen å klare seg ganske bra der den ivaretar kvalitetene fra serien. Manus er nemlig både sjarmerende, morsomt og varmt og holder seg heldigvis unna de større krumspringene her også.

Noe revolusjonerende dramakomedie er med andre ord Solsidan-filmen ikke der den kjører safe all the way. Filmen fremstår slik egentlig mest som en lengre episode fra serien, ja mer som en julespesial egentlig. Enkelte svenske navn og personligheter vil gå over hodet på den gjennomsnittlige nordmann dog. Likevel, filmen er absolutt Ikke å forakte, så lenge det er såpass vittig og sjarmerende gjort. Førjulsfeelgood dette.