Åtte år gamle Gustav opplever at faren hans en dag forsvinner. Gutten blir overbevist om at pappaen er bortført av en UFO siden en komet passerte jorda kvelden før han forsvant. Elleve år senere er kometen tilbake og Gustav er bestemt på å få møte faren igjen når kometen returnerer. Han får hjelp av en selverklært UFO-ekspert som desperat søker bevis for utenomjordisk liv.

Hver sin motivasjon for å tro på UFOer her altså, og Kometen er en snodig blanding av relasjonsdrama, krydret med en overtroisk tro på at det er mye mellom himmel og univers. Filmen er produsert ved Den Norske Filmskolen på Lillehammer og har regi av Bård Røssevold.

I hovedrollen som Gustav står Axel Bøyum, kjent fra serier som Øyevitne og Black Widows. Bøyum får igjen vist sitt skuespillertalent der han formidler mange følelser og tilstander i rollen sin.

Gustav er en kar som savner en farsfigur i livet, og hans søken etter faren blir slik både symbolsk for flere ting samt viser viktigheten av å ha foreldre til stede i oppvekst og i ung alder.

Det er da også på dette planet at Kometen både engasjerer og rører. Da er det litt rarere at Gustav insisterer og virkelig tror på at faren skal komme tilbake, altså med en UFO, i en alder av 19 år.

Sluker man denne biten av historien, ja så blir dette fort både en sjarmerende og pen fortelling om oppvekst, familierelasjoner og den gryende første kjærligheten.

Gustav treffer nemlig underveis på frisørspiren Charlotte, spilt av Theresa Frostad Eggesbø (kjent fra Skam), ei jente som etter hvert blir viktig i Gustavs hverdag. Kjemien mellom disse to er god, og med Cecilie A.Mosli, Trond Espen Seim og Jørgen Langhelle med på laget, er også øvrig skuespill godt og stødig.

Tematisk trekkes det altså både store og mindre linjer, mellom universets mystikk, vår rolle på jorda, og helt ned til de mellommenneskelige relasjonene. Det er smått imponerende hvordan filmen balanserer alt dette, tidvis i veldig fine enkeltscener som berører.

Etter hvert skjer det dog en sentral forandring i historien som skurrer litt, hvor troverdighet og reaksjonsmønstre ikke helt føles å henge på greip, uten at dette skal røpes hva er her. Det knirker også litt for øvrig her og der, og selve historien føles til slutt mer særegen og interessant, enn nødvendigvis oppslukende engasjerende.

Kometen innehar likevel filmatiske og tematiske kvaliteter formidlet med en søthet og sjarm som særlig gestaltes godt av Bøyum i hovedrollen, i en historie som våger å gå utenfor boksen og utfordre oss litt som seere. Som regidebut av Røssevold lover dette derfor absolutt noe spennende fra denne karen i fremtiden.