Den dysfunksjonelle familien Laurent forsøker å opprettholde fasaden når verden rundt dem ramler sammen. Familiekonsernet møter motgang og søksmål, og privat sliter flere av familiens medlemmer med ulike ting. I Calais går også den europeiske flyktningekrisen i bakgrunnen, og familiens problemer tårner seg opp.

Veteranregissør Michael Haneke er tilbake med en bitter samtidssatire av en skildring som har mange av mesterens beste og mest gjenkjennelige trekk ved seg. Store navn som Isabelle Huppert, Mathieu Kassovitz og Jean-Louis Trintgnat er å se i sentrale roller.

Sistnevnte så vi sist i Hanekes forrige film, vakre og sterke Oscar-nominerte Amour (2012). Huppert på sin side har en unik evne til å spille alt hun gjør overbevisende stødig og oppslukende, som en slags Frankrikes svar på Meryl Streep.

Det tar litt tid dog før man aner hva Hanekes agenda er i Happy End. I starten føles det mer som et lukket rent familieportrett, men etter hvert aner man at kontrastene til samfunnet for øvrig og mellom disse rike velstående franskmennene, blir den satiriske brodden med hele historien.

Her er det gamle familieoverhodet på 85 år som stadig forsøker å ta livet sitt i en blanding av demens, depresjon overfor familien og dagens mennesker. Barnebarnet hans er ikke skapt for å gå i foreldrenes fotspor i det hele tatt og får depresjoner og alkoholisert sammenbrudd. Oldebarnet er desperat etter kjærlighet og tyr til forgiftning av både den ene og den andre som rop om hjelp.

Familien Laurent er med andre ord et tverrsnitt av rike og bortskjemte menneskers overflod av luksusproblemer og I-landsproblematikk. Utenfor sliter desperate flyktninger for livene sine, så ja, du skjønner sikkert tegningen og ironien Haneke vil få frem her...

I klassisk Haneke-ånd får vi servert flere herlig friske og småprovoserende enkeltscener, scener som virkelig gjør mye av filmen. Likevel er det såpass store mengder med saktegående, utdragende og stort sett dørgende kjedelige fyllscener som gjør at man holder på å duppe av imellom godsakene.

De beste scenene sier sitt, absolutt, men det lille ekstra føles å mangle også her, og det er fristende å se på en annen av årets samtids- og menneskesatirer i forhold, nemlig den svenske Gullpalme-vinneren The Square.

Sistnevnte har både friskheten, sjokkeffektene og kraften som Happy End mangler, noe som ikke gjør Hanekes film noe direkte dårlig for det, bare rett og slett mindre interessant som satire og i det store filmatiske landskapsbildet.

Noe av problemet rundt at man ikke blir så revet med som filmen tydeligvis ønsker, ligger nok også i at vi alle til dels er en del av en dysfunksjonell familie. Vi kan kjenne oss igjen, og følgende kjenner man kanskje på skyldfølelse og flauhet, joda, men burde vi egentlig det? Mange fungerer vel likevel som familie der vi uansett holder sammen og samtidig også er snille og gode mennesker?

I følge Happy End er ikke denne rike, ”vellykkede” franske familien noe annet enn en gjeng sørgelig erkefranske hovne mennesker, og resultatet blir slik noe enveiskjørende i all sin påståelige satire og dystre mening.

Vi skjønner alt av kritikken, virkelig, både mot dagens unges mobil- og databruk, kynisme, hovmod, latskap og liknende. Noen av bildene på denne familien er da også riktig så tragisk festlige, mens filmens bruk av mobil- og dataskjerm tilfører et spennende visuelt grep.

Summen av alt blir likevel det som ødelegger for filmen selv, en sum hvor mangelen på håp og lyspunkter hos Hanekes mennesker er fraværende. Følgende gjør dette filmen litt for dørgende pessimistisk trist og ’bitter gammel mann’-aktig til virkelig å treffe blink i oss bare delvis anerkjennende tilskuerhjerner, og hjerter. Happy End er med andre ord interessant og tidvis smått underholdende, men mangler den viktige ekstra slagkraften mange av Hanekes tidligere filmer har.