I Troms i 1943 blir tolv norske sabotører overrasket av tyskere. Elleve av dem tortureres og drepes, men den tolvte klarer å slippe unna. Jan Baalsrud var instrumenttegneren som måtte igjennom den brutale og nådeløse nordnorske vinternaturen for å overleve. Han ble selve symbolet på motstandsbevegelsen og kampen for overlevelse under krigen.

Regissør Harald Zwart har vendt hjem igjen etter noen år i Hollywood, noe som merkes når han her tar for seg en av krigshistoriens tydeligvis aller største og seiglivede helter i Jan Baalsrud. Norsk filmhistorie har med dette fått sitt sterkeste krigsportrett av en enkeltperson!

Det kan være lett å sammenlikne mye av historien og tematikken med fabelaktige Kongens Nei (2016), men Zwarts helteskildring står absolutt også underholdningsmessig fjellstøtt på egen hånd.

Han har tatt med seg litt av Hollywood til de nordnorske fjellheimene, der han med store, vakre bilder maler det grusomt kalde, øde og vakre landskapet utover skjermen for oss. Samtidig kaver den lille symbolske mannen Baalsrud seg igjennom uker med lidelser, tidvis smertelig vondt å se på.

For, Thomas Gullestad i rollen som Baalsrud, samt visse andre karakterer, går her igjennom så mye smerte at man regelrett vrir seg i ubehag i stolen. Kaldt er det også der oppe på vidda eller nedi det nær frysepunktet kalde vannet, ja faktisk så ofte og mye at man regelrett også fryser i kinosalen! 

Til å være skuespillerdebut klarer Gullestad seg utmerket, men det er ikke fordi han spiller usedvanlig godt, nei mer fordi han får så mye gratis innen fantastisk sminke, en svært brutal setting og en historie man umulig kan bli uberørt av.

Ikke misforstå, Gullestad gikk blant annet merkbart ned mange kilo for rollen, noe som tilfører synet av Baalsrud på slutten fantastisk grelle bilder. Likevel er det mest summen av det han gikk igjennom og historiens slagkraft som gjør mest inntrykk til slutt.

Zwart lar oss ikke slippe enkelt unna, for både en langdryg film og mange visuelt ubehagelige scener gir en sterk film som det altså smart og bevisst kjennes at skal gjøre såpass vondt.

Det varieres ellers veldig godt i tempo, handlingsforandringer og øvrige møter med folk på Baalsruds veg som tilfører filmen en god dynamisk underholdning. Noen scener er herlig storslåtte, uten å overdrives. Det er dog én konkret scene som roper Hollywood lang vei her, men det får heller bare være, all den tid historien for øvrig sitter så godt.

Det blir slik noe herlig Hollywoodsk helteaktig over portrettet om Baalsrud, både litt unorsk og samtidig absolutt svært norsk over historien. Tyskerne er stereotypisk morske og jævlige, men pytt pytt, det blir noe filmatisk fengende over dette også. Zwart sin film er med andre ord på mange måter veldig konvensjonell, men den formidler en fra før av såpass sterk historie så audiovisuelt fengende at helheten funker ganske så godt.