Mediumet Elise Rainer får sitt livs oppgave i fanget når hun kalles inn til å rense et hus for onde ånder. Huset viser seg nemlig å være hennes barndomshjem, og noe grufullt har ventet på henne i skyggene der siden hun var liten…

Episode fire i denne velkjente skrekkserien er regissert av Adam Robitel som har tatt over for originalregissør James Wan. Denne gang er handlingen lagt til 2010, altså rett før handlingen i førstefilmen.

Vi følger altså mediumet Rainier og hennes svært personlige kamp med fortiden og dens demoner. Hennes barndom skal nemlig vise seg å ha vært et aldri så lite mareritt i seg selv, og nå innhenter fortiden henne.

Robitel står bak den rimelig interessante og tidvis riktig så gufne The Taking of Deborah Logan fra 2014. Der blandet han det fæle sykdomsbildet og usikkerheten rundt Alzheimers sykdom med skrekk og gru. Når han nå tar over denne skrekkfranchisen forsøker han liksom også her å tematisere ting, tone det mer ned til realisme og hverdagsliv, kanskje litt for hardt og for mye.

Historien om Rainier og hennes to gørr kjedelige følgesvenner i to ”ghostbusters-jegere”, er nemlig så treig, tung og dramadrevet at selve skrekken og det effektive grøsset hele tiden kommer i andre rekke. Dette resulterer i endeløse like scener, typisk hvor man kikker intenst på hva som skjer rundt og bak personen, oftest befinnende seg i et mørkt rom.

Skuespiller Lin Shayne er søt og fin i rollen som mediumet Elise Rainier, men hun er med i nesten absolutt alle scenene og summen blir en overforbruk av henne som stirrende og undrende gammel dame der hun går rundt i dette huset.

Hun har heller tydeligvis ikke lært seg å bruke lommelykt, for måten hun plutselig lyser på ting i et rom hjelper ikke veldig på å gjøre stemningen mindre uggen akkurat.

Insidious som filmserie er mest kjent for å øse på med audiovisuelle voldtektsforsøk på våre øyne og ører. Plutselige skrikelyder og forstyrrende (ofte røde) demonfjes har vært seriens kjennemerke.

Denne gang er ikke en gang dette noe særlig med og filmen er rett og slett en suppe av gamle ting som ikke makter å skremme, fenge eller holde gjespingen på avstand. Ja, de eneste gangene man hiver etter pusten og måper er faktisk når man åpner kjeften for å gjespe.

Et slags forsøk på å skildre en menneskelig tilnærming til mediumfenomenet Elise Rainier, hennes barndom, oppvekst og bakgrunn, er så dratt ut og uspennende at noen burde pirket regissør Robitel på skulderen mange ganger underveis og hvisket: ”ikke glem at dette er en skrekkfilm da, og ikke en dokumentar om ei gammel dame”.