På Coney Island i 1950-tallets New York får vi se hendelser igjennom øynene til en ung badevakt. Han forteller historien om en middelaldrende karuselloperatør og hans kone som strever med livets mange utfordringer. En dag dukker den fortapte datteren deres opp og ytterligere komplikasjoner oppstår…

Den i nærheten av eldgamle Woody Allen flesker med Wonder Wheel til med et steintungt og dialogspekket menneskedrama, på mange måter i klassisk Allen-ånd.

Den velkjente jazzmusikken går igjen, mellommenneskelige utfordringer står i sentrum, og tidens tann har ikke akkurat blitt oppdatert denne gang heller.

Filmatisk er Wonder Wheel tidvis lekkert lyssatt med solnedgang, kveldslys og annet som solen kan oppdrive av stemninger. Kate Winslet står i hovedrollen som Ginny, en litt yngre kone av karakteren til Jim Belushi.

Hun innleder etter hvert et sidesprang med badevakten Mickey, spilt av Justin Timberlake, og når datteren Carolina dukker opp blir det virkelig rev i seilene.

Gjengivelsen av Coney Island byr på flere smått retroromantiske tablåer, sånn lydmessig og visuelt sett. Hovedproblemet med Wonder Wheel er likevel at dette er et treigt, seigt, og i det store og hele kjedelig drama, hvor dialoger, tematikk og skuespill føles håpløst teatralsk og gammeldags.

Følelsen av filmet teater oppstår i nærmest annenhver scene. Det vil si i alle innendørsscenene, for ute skinner heldigvis stort sett sola og vi får litt luft innimellom de klamme diskusjonene innendørs.

Filmen er på mange måter alt hva film ikke bør være; teatralsk, klisjefylt, gammeldags, treig og en i store doser hjelpeløst tørr og uinteressant tematikk, i hver fall gjort på denne måten.

Det virker som om Allen prøver å lure seg selv mest, men Wonder Wheel er en film som sliter deg ut, en film som tar, men ikke gir, og hva er da poenget kan man jo spørre seg om idét man går ut av kinosalen.

Kate Winslet gjør så godt hun kan, noe som i seg selv er godt over gjennomsnittet, men selv ikke hun har blitt bedt om å tone ned det overmelodramatiske spillet. Summen av karakterenes pågående gnåling blir derfor slitsomt, så slitsomt.

Wonder Wheel blir slik mest for særs spesielt interesserte, enten det er i Woody Allen eller i tungt, gammeldags ’sett det før’-menneskedrama rundt ekteskap, sidesprang og det med å finne meningen med livet.