Den 19 år gamle Elio opplever at sterke følelser vekkes når en kjekk student fra USA ankommer familiens hjem for å være der over sommeren. I løpet av den varme, døsige og flotte sommeren i 1983, nærmer de seg hverandre og deler opplevelser som vil forandre dem for alltid.

Sommeren for Elio og amerikanske Oliver starter mer som et vennlig og kameratslig bekjentskap. Unge Elio funker som en hjelpende hånd og assistent for Oliver der han hjelper faren til Elio i hans arkeologiarbeid og samtidig jobber med sin doktorgrad.

Etter hvert som sommerukene går, merker de begge at det er noe spesielt mellom dem, det er bare utfordringen med å ta steget og nærme seg hverandre på en ekte og ærlig måte som er utfordrende.

Disse to guttene forsøker å finne seg selv, kanskje før det er for sent; den ene 19 år ung med livet foran seg, den andre langt eldre og kanskje litt for mye fastsatt allerede til å forandre seg. Man kan få vondt i magen av mindre, for vi har alle vært der, opplevd øyeblikk vi vet kan forandre livet for alltid.

Regissør Luca Guadagnino skriver seg virkelig inn i filmhistorien med sitt portrett av disse to mennene med en film som oser av så mye at man nesten ikke vet hvor man skal starte. For det første er filmen nydelig i foto, bilder, farger og stemninger!

Et smått kornete bilde er dessuten med på å gjøre retrostemningen komplett. Her dras vi med tilbake til den gang somrene var lange og varme, da man hørte på radio og Walkman, mens mobil og data var befriende langt unna og ikkeeksisterende.

Det regelrett oser og lukter så mye sommer, Italia, frukttrær og ungdommelig kraft her at man blir helt overveldet av stemningsbildene. Handlingen er lagt til lekre og vakre locations nord i Italia hvor det nesten renner safter fra ferskenene og aprikosene (også bokstavlig talt), mens følelsene mellom Elio og Oliver vokser og etter hvert syder.

Utrolig nok skildres alt dette uten på noen som helst måte å være overdrevet, for er det noe som kjennetegner denne filmen så er det balansert troverdighet, ekthet og realisme. Mye er takket være at det egentlig ikke er noe spesiell handling her, så tempoet, hendelser og relasjoner får utvikle seg naturlig, udramatisk og i relativt sakte tempo. Filmen er for øvrig befriende blottet for overdramatiske og filmatiske kunstige scener, men resultatet blir verken daft eller kjedelig av den grunn.

I sentrum står to skuespillere som har utrolig god kjemi. Armie Hammer i rollen som den tilsynelatende litt egosentriske og overlegne Oliver gjør en av sine beste roller i karrieren. Hans kjemi og sjarm opp mot Timothée Chalamet må være en av tidenes beste ’buddy’-samspill!

Chalamet på sin side er så finstemt i sitt skuespill, inkludert et spenn av følelsesgrader, at man blir helt satt ut av fyren. Alt han gjør syder av ungdommelig rastløshet, følelsesvariasjoner og en indre kjempende kamp som både sjarmerer men også gjør vondt å se på.

Bare i de små scenene, i blikkene, replikkene, de dialogtomme øyeblikkene, er alle med på å fortelle oss hva han tenker og føler. Her er med andre ord flust å kjenne seg igjen i og med historien om Elio og Oliver treffer man ikke bare skeive og de som er ”annerledes”, det er også en universell gjenkjennelsesfaktor i så mye her at filmen vil funke glimrende for alle og enhver, uansett legning.

Call me by your name er en ungdomsberetning som blomstrer og føles så velskrevet, spilt og nydelig formidlet at det kan være vanskelig ikke å ta mye her for gitt. Summen levner uansett ikke noe tvil; her er det kvaliteter i alle ledd og som til sammen har gjort dette til kanskje tidenes beste og ektefølte film om kjærlighet mellom to menn. Når man forlater kinosalen kjenner man enda solen varme, ferskenene dufte og følelsene rase i kroppen.