Det er laget flust av biografier om kjente drapsmenn og seriemordere. Regissør David Jacobson forsøkte i 2002 å skildre seriemorder Jeffrey Dahmer og noe av hans grelle og fæle liv.

I hovedrollen sto en til da rimelig ukjent Jeremy Renner, men med sin innsats som Dahmer ble han da også lagt merke til i ettertid.

Dahmer er ikke noe visuell grotesk gorefest som man kanskje kan frykte. Heldigvis har regissør Jacobson hatt bedre og viktigere ting å formidle.

Selv om filmen ikke når opp til denne, kan Dahmer til sammenlikning minne mye om John McNaughtons sterke personportrett Henry: Portrait of a Serial Killer fra 1986. Det er nemlig Dahmer som menneske som tydelig ønskes vist og skildret her, for de groteske drapene og detaljene glimrer stort sett med sitt fravær.

Det er derfor interessant å se Renner med sitt gode skuespill utvise en stadig indre konflikt, dilemma og kamp rundt egne lyster, tanker, og hva han skal gjøre i sosiale situasjoner. Men, så var det det evige dilemmaet rundt hvordan og ikke minst hvorfor gjøre et ”monster” til et menneske på film. Først og fremst er det interessant for å forsøke å vise hvordan, hvorfor og hva mekanismer som får et menneske til å bli en seriedrapsmann.

I så måte klarer og forsøker aldri Dahmer å gå forferdelig dypt inn i materien. Vi får dog flere scener hvor man hopper frem og tilbake mellom Dahmer som ungdom og som mer voksen.

Måten Renner ser ut og spiller som henholdsvis ungdom (18-19 år) og som mer voksen (han var i realiteten 31 år under innspillingen!) er utrolig bra og overbevisende gjort!

Hjemme havner han i klemma når faren insisterer på å få se hva han har i en lukket boks i skapet sitt. Gjett hva det er! Ved flere anledninger klarer agnene hans å rømme og/eller frivillig dra fra leiligheten hans, og småspennende situasjoner oppstår. Filmen dveler heldigvis ikke overveldende mye rundt hans legning, men tar denne med som en medvirkende faktor til hvorfor han slet mentalt og hadde identitetsutfordringer.

Dahmer er rett og slett en litt tvetydig skildring av et menneske som absolutt har sine fine sider, ikke minst grunnet Renners portrettering av ham. Likevel forsøkes det ikke å tematisere særlig hvorfor han var den han var, gjorde det han gjorde.

Man sitter slik igjen med en utilfredsstillende film om en seriemorder som faktisk drepte, parterte, spiste og lagret kroppsdeler og menneskehoder i leiligheten sin, noe filmen imidlertid sier lite og ingenting om.

Så får det være opp til hver enkelt å finne en mening og interesse rundt det å fremstille en grotesk seriemorder såpass mildt, menneskelig og ”ufarlig”. Slik filmen fremstår er det nesten som man ikke aner hvem han var og hva han egentlig gjorde, hadde det ikke vært for en enkel tekstplakat helt i starten av filmen som gir konkrete opplysninger om dette.

En ganske underfortellende film slik sett, som ironisk nok ikke har nok kjøtt på beinet til å bli oppslukende, men altså stort pluss til Renners skuespill.