Cateringansvarlige Max, fotografen Guy og entertaineren James skal forsøke å gjennomføre et storslått fransk bryllup, men mange kokker og mye søl gjør bryllupet i dette ekstravagante slottet utenfor Paris til en salig røre!

Vi følger dette store selskapet og de ansvarlige for en helst mest mulig plettfri gjennomføring av selskapet fra bryllupsdagen og over til neste morgen.

Duoen bak en av tidenes største kinosuksesser i Frankrike, De Urørlige fra 2011, er her tilbake. Denne gang er det altså hva som skjer i kullissene rundt et slikt digert selskap som er gjenstand for forviklinger, uhell, rot og røre, samt personlige relasjoner cateringfolka imellom.

Høres i utgangspunktet ut som et festlig sted å være flua på veggen dette her, tenker du kanskje? Problemet med C’est la vie er imidlertid at filmen tenderer farlig nære typisk tv-serienivå av enkleste sort, som for å tekkes flest mulig, men uten særlig snert, dybde eller originalitet.

I fare for å støte franskmenn og tilhengere av fransk humor, bør disse kanskje stoppe og lese nå. For, her er det som om man har prøvd seg på en type overtydelig humor som man fikk servert i typisk 90-talls amerikanske komedier og serier. Humoren, manus og snerten føles slik veldig gammel, utdatert og rett og slett umorsom.

Da hjelper det heller ikke at folkene er gnålete, sure og jabbende karakterer som stort sett verken er sjarmerende eller gir oss noe grunn til å like dem. Det går lenge i krangling, skriking, kaos og annet gnål, mens når ting utvikler seg til noe litt mer sjarmerende, er det egentlig alt for sent.

Det er dessuten vanskelig å tro på mye her. Gjestene får ikke servert annen mat enn noen søtkaker, fordi man roter til matserveringen, men de smiler og ler natten over likevel. Undertegnede hadde personlig gått i dørken før bryllupstalen om dette var tilfellet. Det blir for kleint, urealistisk og filmatisk kunstig på en (igjen) gammeldags klein måte.

Noen få hederlige unntak er det her, absolutt, og egentlig mange situasjoner man kan kjenne seg selv igjen i. Den litt morsomme entertaineren som aldri gir opp med å synge, gnåle og spille er en sådan. Den intense brudgommen er en annen, en kar som avslutter bryllupet sitt med en sær og herlig kunstnerisk opptreden som bringer ham til himmels, i bokstavlig forstand.

Hovedproblemet med C’est la vie ligger generelt i helt sentrale elementer. Der De Urørlige traff mer blink som en ren feelgoodkomedie, inkludert to herlige menn av noen motsetninger i sentrum, mangler denne siste filmen sterke hovedkarakterer vi bryr oss om.

Den cateringansvarlige Max (Jean-Pierre Bacri) er verken supersjarmerende, morsom eller noe annet som tilsier et kult midtpunkt. Han er grå, begynner å bli gammel, småsur, stressa, osv. Dernest er det en haug bikarakterer som heller verken har noe voldsom sjarm, men lirer av seg mas, gnål og et manus som bare tidvis byr på vittige replikker og kommentarer.

Det er imidlertid tydelige lag av sosialrealistiske kommentarer og en kulturell kritisk dybde her, blant annet i klasseskiller, bakgrunner og fordommer. Hadde man spilt dette kortet bedre ut kunne man også ha nærmet seg en brodd, men filmen klarer ikke å engasjere, provosere eller more på dette punktet heller.

Når isteden humor av enkleste sort dominerer, blir den triviell, overtydelig og klassisk fransk bastant levert, typisk ved at man ser ting komme lang vei på en svært forutsigbar måte.

Undertegnede prøvde lenge å oversette replikkene til engelsk, og da hører man fort hvor platt og enkel humoren er. At den serveres på fransk, forandrer ikke dette faktum.

På en og samme gang er det denne ville strukturen, som både er svært løs i snippen og hvor replikker og karakterer kastes om hverandre, som både ødelegger og svekker den. Med en mer stram regi og snertne replikker kunne dette fort blitt en herlig affære, kanskje ikke så ulik Fire bryllup og en gravferd (1994).

En klar forskjell i kulturen rundt humor og en åpenlys mindre erfaring med å lage folkelige internasjonale komedier i Frankrike, gjør at filmen stort sett preges av å være et langt, masete gjesp.