---

Ingress:

Unge Miguel drømmer så veldig om å bli en dyktig musiker, akkurat som sitt store idol i Ernesto de la Cruz. Familien hans har imidlertid gjennom generasjoner hatt et forbud mot musikk, noe som stikker kjepper i hjulene for Miquels drømmer. Men så ender gutten en dag etter et uhell opp i det fantastiske ”De dødes land’, hvor han møter på avdøde slektninger…

Anmeldelse:

Kanskje ikke den mest velkjente handlingen fra verken Disney eller Pixar dette, men sammen har de med Coco laget en strålende vakker, enormt fyldig og på nippet til overlegen fulltreffer av en animasjon.

Her er det familielivet, meksikanske tradisjoner og musikkens uendelige kraft som hylles, og det på flere plan og herlige varierte måter. Det er lett å bli revet med av denne fantastiske animasjonen. Her slår den enorme og innholdsrike fargepaletten imot deg, mens detaljnivået og animasjonen for øvrig er så bra som man kan forvente anno 2018.

Det er med andre ord en fyldighet her, også innen tematikken og i de flersidige karakterene, som til sammen gjør Coco til en ypperlig animasjon på nærmest alle mulig måter.

Skal man likevel være litt surmaga, og det bør man, særlig overfor filmer som er så klart rettet mot barn, kan man nesten hevde at Coco nærmest er for fin, for ”perfekt”, og i pur Disney-ånd: for snill.

For, selv om man imponerende og gledelig nok tar for seg tyngre elementer som døden, familiekrangel, og liknende, ja så føles det ørlite for snilt Dinsey-aktig. Greit nok at giganten i dag er i samme selskap som Pixar, men sistnevntes unikhet i nettopp en liten smart brodd (se f.eks på Inside Out, (2015)), savnes ørlite oppi alt det vakre og pene.

Musikken står selvsagt også sentralt her, og her savnes kanskje også et par mer fengende låter, selv om hovedtemaet i Oscar-nominerte ”Remember Me” er veldig fint og varmt. Humoren er også tilstede, men personlig skulle man sett enda mer festligheter, kanskje særlig blant bikarakterene.

Men bevares… det er også mye modig her. Tematikken rundt døden og det eventuelle livet etter den, er et godt skritt i retning virkeligheten, mer enn det klassiske naive prinsesseeventyret vi har sett så alt for mange ganger, i ulike versjoner.

Moderne animasjon bør og skal formidle virkeligheten mer slik, hvis ikke går man bakover i tid. At det likevel er tid og rom for å leve seg inn i eventyret og drømme seg bort, er en like stor selvfølge oppi det hele.

Golden Globe-vinneren Coco er et feiende og fengende flott produkt som ikke overraskende også er spådd å vinne sin Oscar-pris i ’beste animasjon’-kategorien. Med storparten av handlingen lagt til dødsriket, er filmen likevel ikke for skummel, selv for små barn. Ikke siden Tim Burtons Corpse Bride (2005) har dessuten døden vært så morsom og fargerikt gjengitt, og ikke siden Pixars UP (2009) har man blitt så rørt og emosjonell av en animasjonsfilm!

Det er denne summen av fylde og lag, fengende visuell og musikalsk underholdning, som gjør at Coco garantert vil gå rett hjem hos både små og store, og det vel fortjent!