Seks år gamle Moonee bor med sin mor på et lavbudsjettsmotell utenfor Disney World i Florida. Her går dagene sin sedvanlige gang, hvor den lille lutfattige familien må tjene til livets brød og opphold ved motellet på kreative måter. Sommerferien for Moonee og vennene hennes er likevel også fylt av barnslig undring, lek og rampestreker, mens de voksne sliter med sitt i bakgrunnen.

Det er nemlig barna som står i hovedfokus her. Kamera følger ofte disse små mens de leker, snakker, løper rundt og utforsker området rundt der de bor, mens foreldrene og de voksne styrer mye i bakgrunnen.

Etter hvert fremtrer også Moonees mor mer og mer i forgrunnen, mens motelleieren Bobby stadig må irettesette henne om å betale for leien av rommet de bor på.

Like ofte må han også konfrontere henne om at barna har gjort nok en rampestrek på eiendommen, for Moonee og de små rakkerungene hun leker med er nemlig ikke noen små engler akkurat.

Willem Dafoe i rollen som Bobby er Oscar-nominert for rollen sin, noe som føles som et lite paradoks når det er de to kvinnelige hovedrollene som både spiller fletta over hans karakter og gjør mye større inntrykk enn ham.

Skuespiller Bria Vinaite i rollen som Moonees slaskete, fattige og moralsk sløve mor, er enormt overbevisende i dette som er hennes langfilmdebut. Lille Moonee selv spilles av like overbevisende og herlige Brooklynn Prince, ei jente som virkelig tar etter moren sin i frekk og nebbete oppførsel.

Rollen til Dafoe er fin og veldig godt spilt, absolutt, men den føles bare litt for ”plankekjøring” og ordinær til å bli Oscar-nominert for liksom. De to damene burde derimot også fått smakt på en diger filmprisnominasjon som dette, eller fem!

Når dette er sagt, så står Dafoes karakter veldig godt opp i mot dem, mest som en rake motsetning og en nødvendig motsats som motellets snille, men bestemte bestyrer.

Her er ellers egentlig lite til ingen handling, det dreier seg som sagt om hverdagen, mens den steikende sommersola får oss selv til å drømme oss bort og ikke minst tilbake til egen barndom med oppdagelsesturer hit og dit, rampestreker i øst og vest.

The Florida Project blir slik også en tverrsnittsskildring av amerikansk samfunn, kultur og en hverdag hvor vanlige folk sliter og styrer med sitt, mye av det lett gjenkjennelig og relaterbart.

Filmen oppnår også her en helt særegen stil og rytme som suger oss inn i dette stedet og dets beboere. Foto og bilder er vakre og sommerlig fargerike, mens skuespillet som nevnt er upåklagelig!

Det store spørsmålet er mer hva som er agendaen til regissør Sean Baker her? Hvis det er å skildre ufordragelige smårollinger og frekke og lite sympatiske voksne, ja så har han virkelig skutt blink med dette prosjektet.

Man får heller ikke akkurat særlig lyst på barn av å se denne filmen, men kanskje filmen slik også viser oss at det er ingen lek å skulle forsørge og oppdra et barn, noe som gir filmen nok en kvalitet og sterk side.

Det er tydeligvis også samfunnskritiske og kulturelle undertoner her, men mest føles det som at denne oppvekstskildringen vil vise hvor utrolig påvirkelige barn er overfor oss voksnes oppførsel, ikke minst våre foreldre i hvordan de tar etter dem. Lille Moonee banner og steiker nemlig som en sjømann, mens måten moren besørger henne og seg selv på etter hvert byr på utfordringer for dem…

The Florida Project er en veldig særegen skildring av spesielt barn, deres relasjoner og måten de omgås og formes av oppvekst og voksne. Filmen viser mer enn den forteller eller insisterer, og vi blir absorberende vitner til både mye fint og vondt her. Den er filmet på en vakker og nærmest dokumentarisk rå ærlig måte, så den skiller seg kraftig ut på flere måter. Som barneportrett oppleves den nesten unik, for her aner man nesten ikke om barna er blitt særlig instruert, eller om de bare er seg selv lik, noe som imponerer stort.