---

Ingress:

Etter sitt storslagne bryllup lever Anastasia og Christian drømmetilværelsen omgitt av luksus, erotikk og undersotter. Mens Anastasia sliter med å tilpasse seg sin nye rolle som Mrs. Grey, dukker også en truende skygge fra fortiden opp for å hevne seg på Christian.

Anmeldelse:

Tredje og siste kapittel i serien om den herskesyke Christian Grey og søtnaive Ana er igjen selvsagt basert på bokserien av E.L.James.

Regissør er for andre gang James Foley som er tapper nok til å fortsette etter forrige kapittel. Denne karen har dog ikke klart å gjøre gull av gråstein denne gang heller, for å si det mildt.

Og, i disse #metoo-tider er det nesten oppsiktsvekkende og ”morsomt” å se filmen komme akkurat nå som den gjør, for slik å bli enda mer malplassert og rar, uten at vi trenger utdype dette mer her, for mye sier seg vel selv...

Den første halvtimen går med til billedskjønne skildringer fra bryllup, bryllupsreisen og Anastasia som vasser i rikdom og skjønnhet. Etter hvert skjer det, eh… lite, men sant nok noe litt mer konkret når en truende person altså setter kjeppene i hjulene for det ”lykkelige” ekteskapet Steele Grey.

Det går stort sett i det samme her, all over again, skjønt den omdiskuterte og faktisk litt interessant dristige brodden fra særlig førstefilmen er borte.

Utforskningen av seksualitetens mørkere sider, psykologiske gråsoner, lyst, begjær og tvang, er egentlig borte i tredje omgang, noe som gjør denne sistefilmen enda kjedeligere og intetsigende som film.

Dette føles mest som en lang rekke pene men tomme musikkvideoer, for her florerer det med lett erotiske scener, tonesatt av kul og moderne musikk som bare skal selge filmen, og sitt eget soundtrack selvsagt.

Her er det forresten mer kropp og pupp en forrige gang, uten at det nødvendigvis blir noe mer givende av den grunn. Filmen er en syltynn suppe av hverdagseskapisme som verken er særlig interessant som pirrende og dristig film, ei heller som den dvaske spenningsthrilleren den etter hvert prøver å likne på.

Fifthy Shades Freed er riktignok litt mer frigjort, men snakk om å koke suppe på spiker. Det skinner så tydelig igjennom hvilket materiale filmen(e) er basert på, og som på film muligens blir enda tynnere og enklere.

Til slutt sitter man og klør seg i hodet og forstår ikke helt hva man egentlig har sett i over 100 minutter fordi det er så tomt, dølt og ulidelig kjedelig.

Man burde ikke trenge å bruke 100 millioner kroner på å lage en film om pene mennesker, for det er stort sett det eneste interessante her. Det store spørsmålet er vel for noen om Ana klarer å temme Christian, så om svaret etter dette gnager og sliter i deg, ja så se for all del Fifty Shades Freed.