Merete og Jens har endelig hellet med seg når de uventet arver et helt hus. Tiden hjemme i sokkelleiligheten til Jens sin eksentriske mor er endelig over, for nå skal de to få tid til seg selv og skape sitt eget hjem! De må bare pusse opp litt, men hvor vanskelig kan dét være, liksom?

Basert på klassikeren fra 1972 av Pål Bang-Hansen, har regissør Arild Fröhlich (Grand Hotell, Doktor Proktors Prompepulver, Helt Perfekt) laget sin versjon av marerittet som kan oppstå når mange kokker skaper ekstra mye byråkratisk røre rundt hjem og oppussing.

Problemene hoper seg nemlig opp for stakkars Merete og Jens, herlig spilt av Ine Jansen og Anders Baasmo Christiansen. Der sistnevnte er gjenkjennelig mild og behagelig, er Jansen hakket mer hvass og skeptisk, ikke ulikt sin rolle fra serien Helt Perfekt.

I starten oppleves de begge noe naive og enkle dog, men etter hvert friskner de heldigvis mer til når de havner oppi stadig mer rot. Her møter de nemlig på både polske udugelige arbeidere, byråkratiske gubber, dumsnille bankansatte, samt et godt knippe øvrige hindre på sin vei mot stolte huseiere.

Atle Antonsen spiller hele 11 forskjellige roller her, mange i velkjent Antonsen-stil, noe sikkert mange vil sette stor pris på.

Hans evne til å treffe spikeren på hodet oppvises også flere ganger her, typisk i voldsomme raseriutbrudd og replikker som vi selv nærmest føler for å utbryte i kinosalen.

Manus er likevel veldig varierende her. Mye av humoren bygges på og formidles rundt menneskelig oppførsel og logikk som ikke føles voldsomt troverdig og realistisk. Dermed stiller manus ekstra større krav til oss, at vi sluker ”tullet” i de mange lite troverdige situasjonene og reaksjonene. En slik type humor er vanskelig, mest fordi troverdighetsaspektet kommer så i veien for innlevelse og vår vilje til å 'spille med' på tullet.

Når dette er sagt, så ligger humreeffekten godt an i store deler av filmen. Her er selvsagt flust av gjenkjennelige situasjoner det ikke er vanskelig å leve seg inn i, mens mora til Jens blir herlig spilt av veteran Anne Marit Jacobsen.

Hennes stadige trang til å brenne ting er morsomt, og det herlig friske frekke språket tilfører en sårt tiltrengt brodd denne ellers så milde filmen trenger.

Jacobsen har en nydelig timing, en blikkføring og skrullete fremtoning som blir en god kontrast til Merete og Jens, ja hun er rett og slett umulig å mislike.

Norske Byggeklosser er filmatisk lite nyskapende eller veldig storslått der den minner mest om en tradisjonell enkel norsk tv-serie. Slik sett hviler veldig mye på manus og karakterer, noe som altså varierer stort i kvalitet og interesse. Som nokså ufarlig og mild forviklingskomedie rundt et (for noen stakkarer) gjenkjennelig oppussingsmareritt, funker dette derfor helt greit.