En russisk spion forelsker seg i en CIA-agent, noe som medfører at hun underveis vurderer å bli dobbelagent. Dette bringer henne i uttallige klemmer, og imens må hun forsøke å holde de hun er glade i trygge og ute av fare.

Regissør Francis Lawrence har regissert navnesøster Jennfier Lawrence også i de tre Hunger Games-filmene. De to er imidlertid ikke i slekt, men begynner kanskje å kjenne hverandre såpass godt at de også samarbeider stødig.

Jennifer Lawrence i hovedrollen som ballerinaen Dominika Egorova føles i hvert fall ganske så bra i sentrum, helt til det hele kjører seg fast i en graut av agentklisjéer og uengasjerende undercoverhandling.

Det vil si, det hele begynner bra, med en stilfull, lekker og nervedirrende ballettforestilling som bringer tankene tilbake til Darren Aronofskys psykotiske Black Swan (2010), eller agentthrilleren Salt (2010) for den saks skyld.

Men så inntreffer ulykken, og prima ballerina Dominika blir skadet, noe som ender ballettkarrieren hennes. Hun blir så raskt plukket opp av sin lugubre onkel som velger å innlemme henne i et spesialprogram hvor hun trenes til å bli russisk spion, noe som videre bringer henne inn på disse spionbanene.

Her havner hun i klem mellom amerikanske og russiske interesser, samtidig som hun altså faller for amerikaneren og CIA-agenten Nate Nash, spilt av Joel Edgerton.

Sistnevnte har en evne til å være dørgende kjedelig (sorry Joel), samspillet mellom de to slår heller ikke gnister, mens Lawrence heldigvis da utstråler litt mer lekkerhet og variasjon som mystisk femme fatale-agent.

I Red Sparrow snakker man russisk. Eller, det vil si ”russisk”, med overdreven og klein aksent, slik man bare gjør på film du vet... Lawrence veksler mellom filmrussisk og kav amerikansk, som om hun glemmer seg av innimellom og Lawrence nr.2 selv også overser dette. Etter hvert blir vi litt mer vandt med det heldigvis, mens handlingen skrider frem og varer i hele 2 timer og 20 minutter.

Her er det lenge innslag av dristige scener dog. Lawrence nr.1 sparer på sin side ikke på å vise kropp, mens voldsinnslagene fra Lawrence nr.2 etter hvert blir både groteske og påfallende dominerende.

Tematisk er vi også innom interessante aspekt som kjønn, kropp, sex og selvtillit, noe som ikke akkurat er ukjent tematikk for tiden. Etter den første timen daler imidlertid veldig mye, både i handlingen og i de spreke filmatiske grepene til Lawrence nr.2.

Red Sparrow utvikler seg derfor til å bli en tung, seig, selvhøytidelig og gravalvorlig affære hvor friskhet, action og spenningsgnist nesten fordufter. Den siste timen blir dørgende kjedelig, og hvor man bryr seg døyten verken om Dominika, hennes tafatte og kjedelige CIA-agent, eller egentlig hele sakens utfall.

Til slutt handler det dessuten mest om tortur, vold og smerte, hvem som kan stole på hvem, hvem lurer hvem, osv. Klassisk konspirasjonsthriller med andre ord, bare blottet for karakterengasjement og spenning, dessverre. Lawrence nr.2 sin film er pen og flott, og nr.1 får vist hvor lekker hun er både med og uten klær, men filmen feiler i å engasjere og skape spenning utover spionklisjéene.