Forhistoriske vesener og hårete mammuter vandrer på jorden. Det gjør også Døgg, Gnøffe, og stammen av huleboere som må forsøker å overvinne sin store fiende, Bhen og hans bronasealderby!

Legendariske Aardman Studios er tilbake med en ny storslått stop-motion animasjon. Det britiske animasjonsstudioet har tidligere gitt oss herlige Flukten fra hønsegården, Wallace og Gromit-filmene og Sauen Shaun.

Denne gang er det altså urmennesket som skal til pers, nærmere bestemt en liten by av huleboere som en dag kommer over bronsealdermennesker, noen litt mer velutviklede versjoner av oss mennesker. Det går ikke lange tiden før hovedkarakteren Døgg oppdager at bronsemenneskene er lidenskapelig opptatt av å sparke på en lærkule for å ha det kjekt.

Dermed er filmens tydelige egentlige agenda i gang, nemlig med å fortelle historien om fotballens fremvekst, folks lidenskap og kultur overfor fenomenet.

Første mann er med andre ord både misvisende og oppleves som en særs merkelig film faktisk. Her starter mann som en fortelling om urmennesket, for så å bli til en ren fotballfilm, bare satt til stein- og bronsealderen. Forstå det den som kan...

Nå er både humor og sjarm tydelig rettet mot barn under 10 år, så her er nok noe av årsaken til at lite henger på greip, verken historisk, tematisk eller evolusjonsmessig.

Her er det logiske brister på løpende bånd, ja faktisk så utbredt at selv små barn vil stusse over hva de har lært i barnehagen og på skolen.

Det går ellers stort sett i masse gnål og ståk, slitsom og tilgjort humor, hvor karakterene i klassisk Aardman-stil er overtydelige og utformet på den gode gamle leirdeigmåten.

Forsåvidt sjarmerende nok det, men her er også kanskje noe av problemet. Første mann føles nemlig som animasjon ironisk nok selv rimelig utdatert, ikke grunnet det tekniske først og fremst, nei mer for sin primitive måte å fortelle på, inkludert den superbarnslige humoren som ikke tilbyr hele familiespekteret større kvaliteter.

Førte mann vil derfor trolig treffe de aller minste best, samt fotballgalne mennesker, noe vi vet det er nok av, ikke minst i Storbritannia. Det er en smule morsomt selvsagt at filmen mener og antyder at fotball er noe forhistorisk, men tviler på det er ment spydig dessverre.

Det hører til sjeldenhetene at man ikke blir imponert av en såpass tung stop motion-film, for det rent filmtekniske her er selvsagt en enorm og imponerende prosess innenfor tradisjonen.

Denne fordekte fotballhyllesten burde imidlertid fått en annen vinkling og en kraftig innstramming på skrivebenken før man gikk i gang med den enorme animasjonsprosessen, for dette var gnålete, rotete og på grensen til usjarmerende utdaterte greier ass...