Denne antologifilmen er regissert av fire kvinner og hvor handlingen i stor grad også drives og spilles av kvinnelige hovedkarakterer.

Et fellestrekk er at filmene er innenfor skrekksegmentet, og de fire filmenes variasjon spenner fra det groteske og monstrøse, til de mer jordnære og familiære skrekkscenarioene.

Og det er nettopp det nære rundt familien, barn og venner, som går igjen i filmene her. Først ut er The Box, en historie om en liten og tilsynelatende normal familie av mor, far og to barn. En dag treffer mor, sønn og datter en litt mystisk mann på toget som har en rød gaveeske på fanget. Den ubeskjedne sønnen spør om hva som er oppi esken, og han får titte kjapt oppi den, for så å bli merkbart forandret i ettertid.

Sønnen slutter i dagene etter plutselig å spise, han vil ikke ha mat, men forblir tilsynelatende upåvirket likevel. Hva så gutten oppi esken? Og hvorfor spiser han ikke?!

Fra et feministisk synsfelt er det interessant at man har gjort bevisste grep rundt kjønnsroller her. I dette hjemmet er det far som steller hjemme, han lager middagen hver dag (flink er han også!), og det er sønnen i huset som får denne tilsynelatende spisevegringen, ikke datteren. Far er også den som først og tydeligst blir mest bekymret for sønnen, mens mor virker derimot litt mer tafatt og mindre stressa over hele situasjonen.

Etter hvert skjer det ting som ikke skal røpes her, men som stiller spørsmål rundt identitet, tilhørighet og rett og slett ’sult’. Og ikke minst; hva gjør man når noe slikt forferdelig rammer ens eget barn?

Neste film ut er Fødselsdagsfesten. Her møter vi på en mor som plutselig får en stor overraskelse i fanget, og alt imens hun forbereder bursdagsfesten til datteren som blir 7 år.

Også her rammes kjernefamilien, og den visuelle stilen er her slående kul, pen og særegen, mens flere logiske ting ikke henger på greip. Til slutt kommer en morsom ende, selv om den rett og slett makes no sense, sånn alt i alt.

I Ikke fall blir vi med fire voksne venner på tur i ørkenen hvor de kommer over noen mystiske helleristninger. Etterpå blir den ene av dem påvirket av ristningene på et merksnodig vis og turen utvikler seg til et sant mareritt!

Siste film ut er Hennes eneste levende sønn, en historie om en aleneforsørgende mor som opplever personlig smerte og krise når sønnen går over i de voksnes rekker og blir 18 år.

Denne filmen er svært diffus og flertydig i måten den skildrer både overgangen fra barn til voksen, fra uskyldig gutt til ”fæl” voksen mann, en mors bekymring for sitt barn, hennes fornektelser og kjærlighet til ham, med mer.

Summen av filmene er med andre ord at trusler i og mot familie og dem man elsker, skaper urolige og voldsomme følelser i oss, noen kan forklares, andre er mer diffuse.

Filmene er selv ironisk nok ganske uklare og flertydige på mange måter, noe som er både interessant og spennende, men også litt irriterende og vagt ved dem. Et pluss er det uansett å se fire feministisk vinkla historier som burde sette en liten støkker i oss alle, for hva er vel mer skremmende enn når døden banker på vår egen families dør?!

(XX kan i skrivende stund streames på Netflix.)