---

Ingress:

Historien om Utøya den 22.juli 2011 er basert på vitnebeskrivelser og kjente fakta. Samtidig er filmen utformet i tett dialog med flere av de overlevende, men hvor karakterer og enkelthendelser er oppdiktet.

Anmeldelse:

Manus er skrevet av Siv Rajendram og Anna Bache-Wiig (som også står bak dramaserien Frikjent), mens Erik Poppe (Kongens nei) igjen står for regien i skildringen av en av norgeshistoriens verste hendelser.

Filmen er tatt opp i kun én tagning, uten klipp, og foregår slik over de 72 minuttene skytingen foregikk på Utøya. De første ca.15 minuttene vies bombeangrepet i Oslo, samt en liten innledende del om ungdommene og hovedrollekarakteren i Kaja. Så begynner skytingen.

Kaja er på Utøya sammen med vennene sine og lillesøstera, og det er i gjennom hennes øyne vi ser hvordan det hele kunne ha foregått for de involverte. Terroristen selv vises kun på avstand, et par ganger og i et par sekund, resten er viet ungdommen, og kamera forlater aldri Kaja disse 72 minuttene.

I hovedrollen står ukjente Andrea Emilie Berntzen, en ung dame som er intet mindre enn et funn for rollen og som skuespiller. Berntzens innsats er mektig imponerende av flere grunner.

For det første er filmen altså tatt opp non-stop, uten pauser og klipp (pluss flere ganger over flere dager), noe som stiller store og slitsomme utfordringer for en ung og uerfaren skuespiller. Alt skal sitte, hele tiden, og det gjør det også øyensynlig stort sett.

For det andre oppviser hun en troverdighet og realistisk balansert tilnærming i ulike situasjoner som gjør at vi tror på alt hun foretar seg. Ja, det er nesten som man føler at skuespill får en ny mening i denne særs sterke historien og sammenhengen.

Også det øvrige karaktergalleriet er spilt av unge ukjente fjes, noe som er helt avgjørende for filmens troverdighet og tyngde. Prestasjonene her er varierende, men tidvis sterke og slående.

Her får vi blant andre den lille gutten i knallgul regnjakke som sitter paralysert og lammet, de skadede og sårede ungdommene, samt de mer handlingsdrevne i blant dem. Det er ingen av oss som vet hvordan man selv ville reagert i deres ståsted, noe filmen tydelig og imponerende også variert skildrer.

Det har blitt stilt spørsmål rundt hvorfor denne filmen er laget, om det er for tidlig, og så videre. Når den nå først er her, føles Poppes tilnærming både imponerende troverdig, ja nærmest dokumentarisk i sitt uttrykk, uten musikk, uten klipp og kun med et kamera som påheng. Enkelte ganger dras vi ut av ”fiksjonen” siden kameramannen nærmest snubler rundt etter Kaja og de andre, men siden filmen er tatt opp i én tagning, er det jo forståelig at ikke alt er perfeksjon rent filmteknisk heller.

Det som er sikkert og visst er at smellene fra skytevåpenet slår oss som knytteneveslag i magen, hver gang det smeller! Det gjør fysisk vondt og man slipper ikke unna, før det altså har gått 72 minutter.

Vi selv vet ting ungdommen på øya aldri visste, som at når skuddene var langt borte, ja så var også terroristen langt borte. Dette visste ikke de, og man kan bare tenke seg til angsten deres rundt hvorvidt det skulle være flere skyttere på øya.

Man kan alltids spørre seg selv om filmen er for lite kritisk dog. Etter hvert uttaler ungdommene ting vi andre har tenkt hundre ganger før, som ”hvorfor kommer det ingen og hjelper oss?!”.

I ettertid vet vi mye hvorfor, men virkelighetsbaserte filmer har som regel en ettersmak av kritikk, en brodd hvor filmmediet brukes til ikke bare å skildre, som i å ’vise’, men også altså stille spørsmål ved hendelsen(e). De har som funksjon å skulle skape debatt, osv. Slik kritikk er litt vanskelig å finne i Poppes film og som etterlater oss med en svak eim av spekulasjoner rundt hvorfor han grep sjansen til å være førstemann ut med å lage filmen.

Mannen lever tross alt av å lage film og få debatt rundt seg, så dette må aldri glemmes i følelseshavet rundt en slik film. Enkelte dramaturgiske grep er dessuten overtydelige og klisjéfulle og burde vært droppet.

Uansett hva man skulle mene og tenke om filmatiseringen, er Utøya 22.juli en film som er teknisk imponerende laget, med bilder, lyd og stemninger som knytter seg nært opp mot det dokumentarisk råe og nakne ubehagelige.

Karakteren Kaja er likevel filmens sterkeste kort, både som spilt karakter, men også som et symbol på det vi ønsker å huske mest av alt i menneskelig godhet, styrke og symbolsk ettermæle på vegne av dem som omkom. Denne filmen er særs vanskelig å bedømme, det er en form for ekstrem film vi ikke er vandt med her til lands, men likevel lett å beundre som kvalitetssterk filmteknisk gjengiving. Så får bare tiden, og de andre kommende filmene, vise hvor sterkt denne konkrete filmatiseringen står seg i ettertid.