---

Ingress:

En familie på fire er på vei til en destinasjon og stopper opp for å overnatte på en øde plass for bobiler. Utpå kvelden får de besøk av noen maskerte psykopater…

Anmeldelse:

The Strangers fra 2008 ble sett på som ikke bare en rimelig vellykket og vemmelig home-invasion skrekkfilm, men også som et bilde på vår tids meningsløse og motivløse voldsbruk.

Gjerningsmenneskene bak handlingen svarte; ”just because you were home”, på spørsmålet om hvorfor de gjorde dette, og her ligger også mye av det skremmende prinsippet rundt også virkelige drapssaker.

Regissøren av førstefilmen sa da også at hans hovedinspirasjon var boken om Manson-sektdrapene, en grell sak fra virkelighetens USA i 1969. Også film nummer to starter med påstanden om at den er ’basert på virkelige hendelser’. I klassisk skrekkfilmøyemed skal man selvsagt ta dette med ei diger tresleiv med salt, men den utgir seg lenge for å i hvert fall føles nokså realistisk.

Den første halvdelen av The Strangers: Prey at Night er nemlig også den beste. Filmen har en god, lang og grundig oppbygning som vekker både vår tilknytning til denne familien, samt skaper stemninger som er creepy og illevarslende.

Enkelte scener treffer godt som skumle og slenger hjertet i halsen på oss et par ganger. Karakterene tar dog etter hvert alt for mange irriterende ulogiske avgjørelser, glemmer å ta med livsviktige våpen mens de forflytter seg, og den lille familien på fire oppløser seg selv provoserende tidlig.

De presterer til og med alle å legge igjen mobilene sine inne når de går ut. Hvem gjør slikt i dag? Og viktigere; har de ikke sett skrekkfilm før, lissm?!

Nå var ikke førstefilmen noe filmatisk skrekkmesterverk heller, men den var god på å skape ekle følelser av å være klaustrofobisk innestengt og hjelpeløs i ditt eget hjem. Film nummer to klarer ikke å skape noe liknende lenge nok, og til slutt er dens troverdighet og eventuelle ugne stemninger nærmest ødelagt.

Filmen forsøkes generelt å forkules av 80-tallsmusikk det er vanskelig ikke å like; noen ganger humoristisk kommenterende i all sin brutale kontrast, andre steder tydeligvis bare for å være malplassert og diffus kul. Et par scener er lekre og stilig særegne, noe som løfter helhetsopplevelsen litt opp. Som oppfølgerfilm går den dessverre litt for mye i klisjéfella og mister futten underveis, men byr altså på enkelte kvaliteter innimellom.