Vi møter en ung Jeffrey Dahmer i løpet av de to siste årene han går på videregående. Han sliter med å finne seg til rette, få seg venner og i det hele tatt omgås folk på en normal måte. Hjemme begynner foreldrene virkelig å slite på hverandre og familien hans er i oppløsning. Jeffrey selv får derfor etter hvert stadig mer problemer med å finne sin plass og mening med livet.

Jeffrey Dahmer er en av de mest kjente amerikanske seriemorderne og har også tidligere vært gjenstand for flere filmatiseringer, blant annet i Dahmer (2002) hvor Jeremy Renner portretterte ham som voksen.

Her er det altså ungdomstiden hans som er i fokus og filmen er basert på tegneserien med samme navn, laget av Dahmers ungdomsvenn John Backderf. Dette gir historien en ekstra kraft i form av en slags vitnebeskrivelse over noe av det han opplevde med Jeffrey, dog før sistnevnte begikk sitt første drap.

Tiden før monsteret

Denne historien skildrer altså en periode i livet til Jeffrey hvor han prøver å passe inn, men samtidig kjemper en forgjeves kamp mot noe som tydeligvis for lenge siden allerede er forplantet i ham.

Jeffrey er i ferd med å bli mann, hans seksuelle oppvåkning er i full gang, men det er i de sosiale settingene han skal komme til å slite mest. Hans far sier til Jeff at han allerede som liten gutt lot ham ta vare på døde dyr for å studere dem nærmere, noe Jeff fortsetter med også igjennom ungdommen.

Han samler på dyr som har dødd naturlig uti skogen, drept langs veikanten, eller han knerter dem selv. Jeffrey hadde med andre ord tidlig en fascinasjon for døde dyr, bein og skjelletter, hvordan dyrene så ut innvendig, eller rett og slett bare ’biologi’ som han selv kalte det.

Det er interessant å se en kjent seriemorder bli portrettert før hans dødsraid virkelig startet. De aller fleste liknende filmer, enten det er snakk om dramabaserte biopicks eller de mer skrekkfilmoverflatiske, tar som regel for seg selve drapshandlingene og det groteske.

Man sitter derfor ofte igjen med evinnelige spørsmål som ’hvorfor gjorde han dette’ eller ’hva fikk ham til å begynne med så groteske handlinger?’. Spørsmålet om motiv og bakgrunn(er) er noe man den dag i dag både forsker på og mangler mye på for å slå fast i tilfellet med seriedrapsmenn. Mange likhetstrekk går igjen, som mentale arvelige tilstander eller en dårlig oppvekst bestående av forsømmelse og vold, men snodig nok kan dette likevel ikke alltid brukes om absolutt alle seriemordere. Så hva er det da som gjør et menneske til en seriemorder?

Nå klarer heller ikke My friend Dahmer å by på fasitsvaret rundt dette. Det interessante er likevel det som oppstår imens vi overværer denne filmen. Vi blir presentert for diverse hendelser i hans liv og former slik vårt eget bilde av mennesket Jeffrey Dahmer, og ikke bare monsteret i seriemorderen Dahmer.

Sånn sett er dette en historie som både engasjerer og berører emosjonelt, men heller ikke forskjønner eller finmaler en av tidenes verste seriemordere.

Tragisk coming of age-historie

Regissør Marc Meyers har vært god på å la noe henge ufortalt i luften, for noe av det som skjer i filmen er da også høyst trolig diktet opp og lagt til, selv om mye også er basert på ”sannhetsvitnet” i John Backderf og hans tegneserie. Sistnevnte var selvsagt ikke til stede hele tiden, så det sier seg selv at en del også må være lagt til som fiksjon.

Summen skaper uansett et bilde av en ung mann man både kan følge emosjonelt og til og med relatere seg til rundt mobbing, oppvekst og pubertet, men som man også frastøtes av fordi han tråkker over grenser de aller fleste av oss heldigvis har.

Portrettet av Dahmer kunne slik sett egentlig vel så mye vært et nesten hvilket som helst coming of age-portrett, om en ungdom som sliter med mobbing, utfrysing og personlige problemer. Hadde det altså ikke vært for at vi også vet etterhistorien til Dahmer, noe som også gir denne forhistorien om ham en ekstra tragisk og trist kraft.

I hovedrollen står relativt ukjente Ross Lynch, en kar som i hvert fall likner veldig mye utseendemessig, og som med sin fremtoning også klarer å fascinere godt. Hans lut og daffe kroppsholdning og ensformige ansiktssuttrykk kan kanskje virke litt vel gjentakende i lengden, men han makter å skape karakteren Jeffrey på en ganske god og overbevisende måte.

Født sånn eller blitt sånn?

Filmen tar ikke for seg mye nevneverdig groteske ting, selv om enkelte dyrekadavre får sin plass i bildet her og der. I biroller står gode rolleprestasjoner som tidvis tilfører et komisk snev over filmen. Særlig Anne Heche i rollen som moren til Jeffrey tenderer til overskuespill men får samtidig en utvilsomt stor kraft som forsømmende mor.

Også enkelte situasjoner hvor Jeffrey ”brukes” som klovn av sine medelever byr på noen lattermilde opptrinn, men med påfølgende trist og vond ettersmak. Det er i disse skildringene filmen egentlig er best; den både viser den fæle oppveksten til Jeffrey, samt hva som nærer opp under det kommende monsteret.

Filmen gir oss slik videre et innblikk i hva slags mekanismer, forhold og konkrete hendelser som kan tippe et i fra før av ustabilt, usikkert og sårbart menneske i feil retning. Nå hadde helt klart Dahmer en stor byrde fra før av også som han bar på, og resultatet ble som vi vet en mann som tok livet av 17 unge menn, parterte dem og spiste av dem.

My friend Dahmer byr ikke på løsningen på seriemodergåten, men tilbyr en filmatisk skildring som både er godt spilt, interessant formidlet og ikke minst blir fascinerende fordi Dahmer fremstilles som det mennesket han tross alt (også) var. Han var et resultat av det vi alle formes av, som oppvekst, familierelasjoner, samfunnet og menneskene rundt ham. At han i tillegg kanskje også var dømt til å mislykkes, var hans egne tragiske tilleggsside, og filmen gir aldri håp om at han kunne blitt redda fra sin fremtidige skjebne, hadde bare noen rekt ut handa på et vis. Men hvem vet, det er jo noe av dette som blant annet står igjen som spørsmål; kunne noe vært unngått, avverget eller i det minste blitt utsatt?

Hvorvidt denne filmen tilfører noe veldig mye nytt til seriemordergenren er kanskje å dra det litt langt, til det er filmen for ufarlig og kommer ikke med mange nok konkrete påstander eller spesielle vinklinger.

Filmen blir likevel et godt tillegg i hvert fall til det langt mer groteske og spekulerende der ute av filmer. I noe av samme gate som nevnte Dahmer, Henry: Portrait of a Serial Killer (1986), Peeping Tom (1960) og Monster (2003), blir My Friend Dahmer en film man husker, kanskje mest fordi disse seriemorderne fremstilles som mennesker, og ikke bare bruker dem som overflatisk monstrøs underholdning.