---

Ingress:

I et gammelt og nedbrutt fiskevær på Island ankommer tre venner for å pusse opp stedet. Etter en liten stund begynner de å ane at de ikke er alene på det værbitte og tilsynelatende forlatte stedet. Samtidig blir en lege dratt inn i etterforskningen av et selvmord, hvor avdøde har koblinger til legens sønn som forsvant noen år tidligere.

Anmeldelse:

Jeg vet hvem du er er basert på en bestselgende roman med samme navn, hvor den klassiske islandske kaldheten og råheten på mange måter er veldig godt ivaretatt i både gjengivelsen av landskap, mennesker og samfunn. Likevel skinner enkeltkarakterer fint igjennom med en tiltrengt varme, og det er i disse små nyansene at historien også gjør seg best.

Johannes Haukur Johannesson i rollen som legen Freyr er en av disse, med bra skuespill og en menneskelig utstråling og varme. Hans sønn forsvant altså på mystisk vis tre år tilbake, og også flere historier veves sammen, ispedd elementer av religion, overtro og drap som krydrer det hele ganske så variert.

Det hele føles litt som en blanding av danske Nattevakten (1991) og en god dæsh 90-tallsaktig krimmysterium med smårare karakterer innimellom. Filmen har også en kraftig eim av tv-krimsmak som ikke gjør den noe spesielt egnet for kino fremfor tv/streaming, flott og storslått islandsk natur til tross.

Jeg vet hvem du er er litt annerledes og prøver seg på en genreblanding av thriller, drama og overnaturlig skrekk som ikke er alt for vanlig, men summen blir likevel merkelig nok ikke helt krutt.

Tempoet er treigt og tungt, det er dystert og mørkt både ute og inne, som om ikke historien var dette nok fra før av. Følelsen av tv-krim er derfor som nevnt overhengende, mens det også er flere karakterer som ikke reagerer verken troverdig eller særlig sterkt på svært så uvanlige hendelser. Hovedkarakterene utenom Freyr er heller ikke aldeles medrivende, sympatiske eller engasjerende. Dette svekker vårt engasjement med dem og hele filmen.

Den i starten herlig brautende og storslåtte musikken blir etter hvert mer og mer irriterende, og til slutt får man mest lyst til å stappe noe mykt inni messingblåserne der de utbasunerer en dramatikk og spenning som i stor grad ikke er tilstede. Mest av alt er ikke spenningen og skrekken god nok til å gjøre inntrykk.

Filmens småblanding av genre gjør at mye står på hva man selv svelger av denne historien, en historie som ikke helt vet om den skal være virkelighetsforankret thriller eller overnaturlig mystikk og grøss. Det finnes flere tolkningsmåter av mye som skjer her, og ikke alt er tydelig eller forklart, men dette gjør ikke filmen til en god og effektiv spenningsfilm av den grunn. Som stemningsskapende, lavmælt og mørk scandinoir er filmen imidlertid brukbar.