Det har gått ti år siden de gigantiske Kaiju-monstrene steg opp fra havet og la verdens storbyer i ruiner. De gigantiske Jaeger-robotene fikk dem utslettet, men når en ny trussel uventet dukker opp må Jaeger-teamet igjen ta spakene fatt og forsvare menneskeheten og dens eksistens.

Det er denne gang Jake, sønnen av førstefilmens Stacker Pentecost (Idris Elba), som nå står i front for pilotgruppen. John Boyega spiller Jake med god energi og pågangsmot, mens et øvrig svært variert cast fortsetter trenden med diverse hudfarger og etnisitetsbredde. Handlingen er da også i stor grad lagt til Japan og etter hvert Tokyo, hvor den store finalen finner sted.

Steven S. DeKnight har tatt over regijobben fra Guillermo del Toro i denne andre omgangen. Film nummer to føles interessant nok hakket forbedret her og der, mens dens overhengende eim av lettvinthet innad i historien, karakterer og øvrighet ikke maktes å skjules særlig godt av den grunn.

Det er en heidundrende CGI-lek dette her. Robotene er større, mer voldsomme og enorme enn forrige gang, mens motstanderne i noen gigantiske vesener går beslektede skapninger som både Godzilla og Transformers en høy gang.

Apropos sistnevnte, ja så er det umulig ikke å sammenlikne disse robotene med Michael Bays skinnende skraphauger.

For det er svært mange likheter, både innen tematikk, handling, og visuell utforming. Ikke minst gjør dette seg tydelig når robotene er ute i dagslys, men hvor Bays filmer interessant nok ser langt bedre og ”ekte” ut enn disse andre kolossene. Faktisk. Er det noe Transformers-filmene er overlegne på, ja så er det utformingen og den visuelle gjengivingen av robotene.

Pacific Rim: Uprising er dog langt ifra noe makkverk, snarere tvert i mot. Her får vi virkelig storslåtte og herlige enkeltscener som svinger mer og bedre enn det meste fra Transformers-franchisen. Man sitter nemlig rett som det er og nesten skyggebokser uti løse lufta i kinosalen når gigantene smeller sammen og sloss!

Spake forsøk på humor faller dog stort sett i grus og blir bare kleint, særlig siden Charlie Day (kjent fra Horrible Bosses-filmene) står for det som skal være morsomt.

Et annet helt avgjørende problem med denne, og mange liknende stormannsgale blockbustere, er sjeldent det audiovisuelle. Det er derimot historien og karakterene som blir såpass enkle og uinteressante å investere noe i at man mot slutten dessverre bryr seg døyten om hvordan det hele går.

Da hjelper det bare en viss grad hvor lekkert og storslått alt det andre er, og filmen er for øvrig godt kjønns- og fargerikt balansert som sagt. Imponeres man av dette, ja så er sikkert en kino veldig nær deg.