Misumi har nettopp sonet en drapsdom når han igjen blir tiltalt for et nytt drap. Motivet er tilstede, han har også tilstått, men forsvarsadvokaten Shigemori må forsøke å redde ham fra dødsstraff. Etter hvert som datoen for rettsaken nærmer seg, blir Shigemori mer og mer usikker på de faktiske forholdene rundt saken. Er kanskje andre også innblandet? Og snakker Misumi i det hele tatt sant?

Den japanske regissøren Hirokazu Koreeda er tilbake med nok et lavmælt karakterdrama. Hans skildring av japansk familieliv og menneskerelasjoner er på mange måter både finstilt, delvis fascinerende og gjort på en særegen måte.

Likevel er det ironisk hvordan mangelen på øvrige grep gjør mye av det samme til en enorm prøvelse i hva tålmodighet og investering i filmen angår.

Den første timen er det både behagelig, bedagelig og smått spennende å følge forsvarsteamet der de forsøker å bygge opp saken for Misumi. Vi møter også på avdødes enke, hans datter, samt noen flere bikarakterer. Selve mysteriet blir aldri noe overhengende dominerende, for her er det mest de menneskelige relasjoner som i kjent Koreeda-stil står i fokus.

Ironisk nok blir vi ikke voldsomt knyttet til hovedkarakterene, de fremstilles ikke som iskalde, men det hele skildres rimelig kaldt. Sjarmen og varmen fra hans tidligere After the Storm (2016) er eksempelvis borte her. Det dagligdagse, elementære og sakte fremadgående språket som vi fikk i Søstre (2015) er imidlertid absolutt fremdeles til stede.

Og egentlig dessverre får man si, for Det tredje mordet blir med sine 2 timer en prøvelse som til slutt river og sliter i deg der man blir på grensen til provosert av å bruke to timer av livet sitt på en beretning som i seg selv nettopp handler mye om livets mange sider. Problemet blir når regissør Koreeda ikke har så forferdelig mye interessant å si, samt gjør det på en ellers dørgende treig og umotiverende måte.

Filmen er dog pen, absolutt, og byr på flere småinteressante psykologisk drevne samtaler og interaksjoner mellom mennesker, noe som forblir dens beste sider.

Koreeda hører til en filmatisk og kulturell japansk tradisjon hvor dyrkingen av det rolige, sindige og beherskede står svært sentralt. Asiatiske The Assassin fra 2015 er et kroneksempel på en slik narrativt rolig film, hvor effekten forblir svært subjektiv og deler sitt publikum.

Men, en slik lavmælt og sublim tilnærming til materialet kan fort virke mot sin hensikt der den ikke makter å frembringe karakterengasjement eller den (sannsynligvis) tilsiktede effekten av historien og det dørgende gråtunge tankegodset den skildrer.

Det tredje mordet er med andre ord ikke det krimmysteriet mange nok vil ta filmen for ved første øyekast, uten at dette i seg selv er noe negativt selvsagt. Problemet og utfordringene ligger som nevnt derimot i investeringen man som publikum må ilegge dette tunge dramaet, noe sikkert noen få også liker og klarer.

På den annen side ville nok både Poirot og Sherlock vridd seg i graven over dette treige dramamysteriet. Se for deg en amerikansk versjon av dette her, ja så ser man fort hvor intetsigende denne filmen egentlig er. Blir ikke mer interessant fordi den kommer fra Japan og Koreeda, nei snarere tvert imot, man blir kanskje bare enda mer skuffet og provosert. Også de store mesterne har sine nedturer, ja litt som Michael Hanekes siste film, Happy End (2017), en annen film det er lett å se seg blind på i regissørnavnet.