Dokumentarskaper Håvard Bustnes retter kameraet mot det greske politiske partiet Gyllent Daggry, en gruppe mennesker som av mange ansees for å være en høyreekstrem bevegelse som de siste årene har fått stadig flere tilhengere og innflytelse på gresk politikk.

Vi møter her først og fremst på kvinnene bak lederne i mennene bak bevegelsen. De sentrale partimedlemmene sitter nemlig i store deler av filmen i fengsel i påvente av en rettssak fra statens side.

En datter, en kone og en mor styrer bevegelsen imens, og regissør Bustnes snakker med dem om alt fra familieliv, via tankegang og ideologi, til partiets mange likheter med nazismen. Alle svar blir tydeligvis nøye overveid og forsiktig besvart av kvinnene, og flere ganger vet de ikke at kamera filmer og tar opp.

Nå skal man også selv ta et slikt dokumentarisk portrett med en liten klype salt. Det er nemlig ikke vanskelig å verken se eller skjønne at Bustnes forsøker å få kvinnene til å forsnakke seg, ja nærmest innrømme at de besitter mange av likehetstrekkene med mindre sjarmerende politisk tankegods og menneskelige rasistiske holdninger.

Ikke alle spørsmålene og konfrontasjonene med intervjuobjektene føles like veloverveide sånn sett, men stort sett er det fascinerende å se hvordan kvinnene iherdig forsøker å opprettholde både stolthet til sine menn, til partiet sitt, hjemlandet Hellas og det å holde masken.

Og nettopp i dette ligger også en god del av tragedien ved denne historien. Vi mennesker er vanedyr og ofte svært påvirket miljø, familie og tradisjoner vi vokser opp i. Disse kvinnene er selvsagt intet unntak. Dette illustreres kanskje best på slutten når Bustnes spør datteren av den fengslede lederen om hun støtter faren i absolutt alt han sier og gjør, og hun svarer ’ja’.

Ethvert selvtenkende og oppegående menneske ville heller sagt at man ikke trenger å være enig i absolutt alt, selv om det er snakk om ens egen far. Stoltheten og indoktrineringen i denne familien og tankegodset står med andre ord foran fornuft og et distansert blikk for disse kvinnene og medlemmene.

Kanskje enda mer skremmende er det at alle disse tre damene er både høyt utdannet og politisk kunnskapsrike, men det er nå engang slik at intelligens, utdannelse og følelser ikke nødvendigvis går hand i hand på alle områder.

Hatets vugge skildrer slik et skremmende bilde av en gruppe mennesker, en bevegelse som ikke akkurat gir et flatterende bilde av det ellers så solfylte og vakre Hellas. La oss håpe vinden snur før hatet får et for stort fotfeste i befolkningen. Det er imidlertid ikke lett å ha trua etter å ha sett Bustnes sin film, en film som om ikke annet er et grelt bilde på hvor lett påvirkelige, korttenkte og hjernevaskede man lett kan bli i feil miljø.