I en nær fremtid har vesener som tiltrekkes av lyd utryddet en stor del av menneskeheten. En liten familie gjemmer seg på en gård, hvor kommunikasjon foregår kun via tegnspråk og med andre lydløse grep som lys, skilt, m.m. Moren er gravid og med et kommende nytt barn i hus vil den minste lyd kunne bety slutten for dem alle…

Med dette merksnodige men akk så brutalt enkle utgangspunktet, forteller skuespiller og nå regissør John Krasinski en i stor grad knakende veldreid, effektiv og nær genial skrekkhistorie for oss.

Krasinski er kanskje mest kjent for sin rolle i amerikanske The Office, men etter A Quiet Place vil verden garantert få øynene opp for ham også som regissør. Selve rammen og utgangspunktet er altså temmelig enkelt, og det tar ikke lange tiden før et postapokalyptisk landskap og miljø forteller oss at her har det skjedd noe riktig så guffent med folk og fe.

Den lille familien ledes av far Krasinski, alltid solide Emily Blunt er mor, og tre søte små barn er også med. De to yngste er gutter, mens den eldste er en døv datter, noe som selvsagt byr på ytterligere spenning på lydfronten. Snart er altså også et nytt barn på vei, og familien forsøker å få dagene til å henge sammen på gården selv om de i realiteten befinner seg i livsfare 24/7.

A Quiet Place gjør virkelig noe helt genialt. Her brukes lyden, samt i stor grad også fraværet av lyd, som noe svært effektivt i spenningssammenheng. Det er nesten ingen dialog i filmen, og som seer sitter man selv og nærmest holder pusten, helt fra start av.

Slik blir dette en unik fysisk filmopplevelse hvor man etter hvert svetter i hendene av spenning, mens man blir andpusten av å holde pusten. Du kan jo selv tenke deg hvor slitsom det vil være å ikke puste særlig i 90-minutter(!)

I starten savnes kanskje litt mer informasjon om disse truende vesenene, hvor godt de eksakt hører, og hvorfor. De er blinde og har ellers tydeligvis dårlig luktesans, men hvorfor, nei det får vi aldri svar på.

Nå er da heller heldigvis denne familien mest i fokus, for som skrekk- og spenningsfilm er søkelyset på disse menneskene, hvordan de samhandler, lever og etter hvert gjør farlige feil i sine relasjoner til hverandre.

Dette vet selvsagt vesenene å utnytte og filmen tar noen par litt for filmatisk kunstige grep og vendinger som hindrer dette i å bli fullstendig genial skrekk.

A Quiet Place føles likevel småunik i skrekkfilmsammenheng. Den gjør en bruk av og tematiserer nettopp ’lyd’ på en særs effektiv og kul måte man sjeldent ser innen noen form for film lenger egentlig. Den leker slik med grunnleggende filmatiske elementer, samtidig som regissør Krasinski på imponerende pent vis sjonglerer historien, utviklingen, spenningen og skildringen av denne familien.

Bare de søte og velspilte barna alene vil få deg til å gråte, mens stemningen trolig vil gi deg angstanfall flere steder, i hvert fall om du er lite vandt med skrekk eller er lettskremt. Dette er som en blanding av dystopien i The Walking Dead, en dæsj Children of the Corn, og et monster alá Alien eller Cloverfield. I stor grad en genial monsterskrekkfilm dette, men som absolutt ikke anbefales å sees av høygravide.