I mars 1953 er Stalin døden nær. Vi er i Sovjetunionens indre politiske kretser og landskap, hvor kampen om makten etter den store lederen har foregått høyt og lavt i lang tid allerede. Hvis man spiller kortene sine riktig, ja så er jobben som det nye statsoverhodet ditt.

Det er disse dagene før og etter Joseph Stalins død som satirisk skildres i et lys av galskapen, fordervelsen og det inhumane som fulgte med det totalitære styret. Hva som konkret er sant, overdrevet eller totalt oppdiktet kan i denne filmen synes å smelte genialt underholdende sammen i hverandre.

Regissør og manusforfatter Armando Lannucci er mannen bak også andre politiske tidssatirer som seriene The Thick of It og Veep. Det er selvsagt frydefullt herlig og deilig at Stalins tid og herskedømme blir hånet og gjort til satire, selv såpass lenge etter denne tiden.

Mye av tankegodset, politikken og disse skrekkelige mennesketrekkene finnes jo i aller høyeste grad den dag i dag, så slik blir filmen verken gammeldags eller utdatert, snarere tvert i mot.

Både setting og miljø er herlig utført, med både locationbruk fra Moskva og dagens Russland, samt mange kulisser som stand-in for diverse steder.

Enkelte scener og grep er geniale, som måten herskesyken latterliggjøres på igjennom manus og karakterer, eller når folket skal vise sin siste hyllest til lederen men staben og de nærmeste heller står og diskuterer hvem som skal ta over makten.

The Death of Stalin er med andre ord veldig bra utført i alle ledd, men blir kanskje hakket for gubbete til å favne bredt. Dette er tydelig mest laget av, med og for menn, så noe familiesatire og komedie vil den ikke funke som. Humoren er heller ikke typisk gapskrattende, men mer humrende og skeivsmilfremkallende.

Dialogen går dessuten i ett sett med disse herskesyke og narsissistiske mannfolkene, noe som selvsagt er mye av meningen, men det blir også litt slitsomt med en lengde på nesten to timer. Liker du politiske og historiske skarpe satirer er dette derimot trolig en juvel av en film for deg.