---

Ingress:

Den andre sesongen av serieskaperlegende Ryan Murphy og hans team om amerikanske kriminalhistorier tar denne gangen for seg drapet på moteskaperlegende Gianni Versace i 1997.

Anmeldelse:

Å hoppe etter den skamroste og prisvinnende førstesesongen, om O.J.Simpson-saken, blir litt som å skulle skape tv-historie all over again. Skildringen av Versace og hans drapsmann er kanskje ikke heeeeelt der oppe i så måte, men det er neimen meg ikke langt i fra.

Lavmælt og grundig

Nå er da også andresesongen ganske annerledes på mange måter. Den er mer lavmælt, nært skildrende og føles mye mer personlig av serieskaperne enn førstesesongen. Ikke minst er også saken rundt Varsaces drapsmann mye mindre kjent enn den om O.J., og resultatet blir på mange måter at man rett og slett ikke vet hva som kommer her og der.

Det er for eksempel kanskje mange som fremdeles ikke vet at Gianni Versace faktisk ble drept av en seriemorder, og ikke av en hvilken som helst galning på gata. Andrew Cunanan drepte minst fem menn i løpet av en tremåneders periode i 1997. Alle var hans venner, kjærester eller personlige nære. Blant disse var den kjente eiendomsmagnaten Lee Miglin i Chicago og som siste offer altså Gianni Versace som var hans store idol og drøm om å få leve og jobbe med.

Cunanan var det som man med letthet kan kalle for en ’gold digger’. Han ønsket berømmelse, penger, makt og det å bli sett, noe vi får se han ble hjernevasket med allerede som barn, fra sin nærmest like spesielle og suksessultne far. Følgende gikk han heller ikke i veien for å ”selge seg” til eldre rike menn, samtidig som han ikke taklet mye motgang særlig bra. Sjalusi fra ham rundt to jevnaldrende venner ble også et motiv for minst to av drapene.


Drapsmannen står i sentrum

De 9 episodene følger i størst grad Cunanan, selv om førsteepisoden mest skildrer Versace og hans nærmeste den dagen han ble drept.

Her står Edgar Ramirez i rollen som Versace, en kar som er skremmende lik originalen får man si! Som hans søster Donatella spiller Penélope Cruz på en fascinerende måte den eksentriske arvtakeren for motehuset, mens Ricky Martin er Giannis mangeårige partner Antonio D’Amico.

Men det er altså Cunanan som egentlig er hovedpersonen her, og det i en historie om en mann som slet med mange av tidens utfordringer mye på samme måte som det Versace selv gjorde.

En gjennomgående tematikk er nemlig måten homofile ble behandlet på i samfunnet, hvordan de snakkes om, hvilke rettigheter og moralske utfordringer de støtte på. Både Versace og Cunanan var homofil, men der førstnevnte klarte å bruke livet, inkludert mye motgang, til å skape noe stort og suksessfullt med sitt motehus, der blir historien om Cunanan den stikk motsatte.

I rollen som seriedrapsmannen står Darren Criss, kjent blant annet fra serien Glee. Criss overbeviser stort med sin lett sleske, men også veldig sjarmerende fremtoning, ikke ulik en narsissistisk og farlig psykopatisk karakter som var en lystløgner og visste å vise forskjellige sider av seg selv, alt tilrettelagt og tilpasset enhver situasjon og for sitt eget egosentriske beste.


Frem og tilbake i tid

Episodene i serien hopper en del i tid og mellom karakterer, men det gjennomgående er at vi går bakover i tid og i årene til Cunanan. Slik blir vi veldig godt kjent med morderen og får skildret hans relasjoner og tilknytninger til sine nærmeste, samt også de kommende ofrene.

Serien vektlegger slik de psykologiske sidene og faktorene som utløser handlinger, mer enn å fråtse i blod og drap, selv om også noen av disse er brutalt vist når de først skjer. Serien får slik en vond, emosjonell og nær tone til karakterene som gjør den sterk, tankevekkende og rett og slett veldig dørgende trist.

Sisteepisoden er slik ekstra tragisk og trist på mange forskjellige måter, og man sitter igjen med den fæle smaken av alt fra urettferdighet, livets mange brutale skjebner og at man kan være skremmende like som personer, for så å gå stikk motsatte veier i livet videre.

The Assasination of Gianni Versace er likevel en veldig viktig tv-serie som dykker dypt ned i alt fra legningsutfordringer, samfunnsmessige og kulturelle skildringer av dette, samt viser et komplekst bilde av en seriemorders oppvekst og oppblomstring, hva som kan få et menneske til å gjøre noe slikt.

Sesongen føles derfor på denne måten som en liten sjeldenhet der den tar seg tid til denne grundige portretteringen av en karakter som vanligvis bare er en birolle i liknende historier. De mange måtene homofile støtte på motgang på er også både tankevekkende og fælt bakt inn i det hele. Til slutt er også tidsbildet i særlig 90-tallet herlig audiovisuelt gjengitt med musikk, klær og tidsriktig staffasje, noe som tilfører serien ytterligere underholdningskvalitet. Historien om Cunanan og drapet på Versace byr på mange ’aha’-opplevelser rundt saken, er forferdelig trist på så mange vis, men like fullt veldig underholdende for dem av dere som setter pris på en grundig, velspilt og et solid fascinerende drama fra virkeligheten.