I Liverpool i 1978 blir skuespillerne Gloria og Peter kjent og utvikler et nært forhold. Hun flytter inn i leiligheten under ham og viser seg å være den Oscar-vinnende Hollywoodlegenden Gloria Grahame, nå litt eldre enn i sin storhetstid på 50-tallet, og noe den langt yngre Peter får merke på flere vis.

Denne sanne historien om skuespillerstjernen Grahame og hennes forhold til Peter Turner er basert på hans memoarer. Regi er ved Paul McGuigan, kjent for titler som Wicker Park (2004) og Lucky Number Slevin (2006).

I hovedrollene står Annette Bening og Jamie Bell. Sistnevnte slo som kjent igjennom som Billy Elliot i filmen med samme navn, mens Bening vel ikke trenger noe nærmere introduksjon.

Den første lille timen fremstår historien om Gloria Grahame som et pent, lite karakterportrett som hopper lett mellom de siste årene i de to turtelduenes liv.

Gloria og Peter møttes i 1978 og filmen veksler mellom tilbakeblikk som både sjarmerer og varmer, frem til nåtid hvor Gloria er blitt syk men holder det skjult for alt og alle.

Peter finner etter hvert ut av at hun er veldig syk, og relasjonene mellom dem både farges og skildres deretter. Historien er ikke akkurat noe utelukkende gladfilm der den tar for seg livets mange opp- og nedturer. Samtidig er den så finbalansert, vekslende og nostalgisk pent gjengitt at den både varmer og berører godt.

Skuespillet av både Bening og Bell er noe av det bedre i begges karriere, her oppviser de hva som bor i dem av karakterskuespillere. Benings ansikt, blikk og forskjellige uttrykk er tidvis til å få vondt i magen av, for å si det med karakteren hennes, mens Bells sjarm og styrke også gjør inntrykk opp i mot henne.

Portrettet av Grahame unngår de største klisjeene rundt store stjerner, selv om også hun tydeligvis hadde innslag av divafakter som falmende sort/hvitt-filmstjerne. Filmen kunne kanskje hatt mer fra livet hennes, tross alt. Her blir det bittelitt mye om kun henne og Peter.

Filmstjerner dør ikke i Liverpool er likevel et sterkt, tøft og varmt innblikk i hvordan vi skjuler det verste for våre nærmeste, hvorfor og hva som driver oss til likevel å holde ut. Filmen er et pent portrett og hyllest av en tidligere Hollywood-stjerne, gjort på en menneskelig og varm måte. Det er til slutt likevel de to sterke hovedrolleinnehaverne som løfter den opp fra å være en helt ok film til å bli en sterk opplevelse.