---

Ingress:

Gjengen med Marvels superhelter samles for alvor for å bekjempe den til nå ultimate og dødeligste trusselen mot vår verden. Den mektige Thanos blir bare farligere og vanskeligere jo flere av de seks uendelighetssteinene han får kloa i og klarer å ta i bruk.

Anmeldelse:

Det knirker enda litt mellom Avengers-heltene, de er ikke alle på talefot lenger etter forrige slag, men sammen med også Guardians of the Galaxy-troppen, Black Panther, Spider-Man og flere, er de fint nødt til å samarbeide denne gang.

Regissørduoen i Joe og Anthony Russo er kanskje ikke de dummeste til å føre dette enorme spetakkelet i havn. Brødreparet laget nemlig også Captain America: Winter Soldier (2014) og Civil War (2016), to av de bedre Marvel-filmene i rekken.

Hele 19 (!) Marvel-filmer har det blitt det siste tiåret, og nå kulminerer altså alle disse heltene våre i dette enorme overdoseslaget som selvsagt byr på topp kvalitet innenfor det visuelle spekteret og fra Alan Silvestris storslåtte musikkspor.

De av deres som har sett flest mulig av disse 19 filmene vil også få klart mest igjen for pengene her, blant annet fordi man da kjenner til alle karakterene.

Generelt er det to store kvaliteter ved Infinity War, i hvert fall sett opp i mot de tidligere filmene i sagaen. For det første er det et alvor her som virkelig og endelig sitter godt etablert i både historien og blant karakterene, ja helt fra start av, som bare for å slå fast at sjefskurken Thanos ikke er å kødde med!

Peter Quill (Chris Pratt) og Tony Stark (Robert Downey Jr.) kan kødde og forsøke seg på en middels morsom replikk i ny og ne så mye de vil, men også disse moroklumpene på lukke smella her, for alvoret tørker fort av gliset deres denne gang.

For det andre oppleves ikke Infinity War så håpløst rotete, grøtete og intetsigende suppete i sin blanding av action, slag og uendelige effekter.

Det er en oppstykket helhet i scene for scene her som knapt kan kalles narrativ filmfortelling, jo da, men denne gang føles dette faktisk befriende all den tid vi slik klarer å holde styr på hvem, hva og hvor langt enklere en i visse tidligere Marvel-rører av noen filmer.

Flere andre små kvaliteter finnes også, som en skurk som faktisk viser følelser utover testosteronoverdoser og stadige sinneanfall, samt har en klar agenda i bunn for sin ondskap som kan kobles til også vår egen virkelighet og problematikk rundt overbefolkning av planeten. Slik sett er Thanos en av de bedre skurkene, noe både Marvel-filmene og blockbustere generelt begge sårt trenger mer av!

Man har ellers også tatt seg tid til å la hver helt skinne i små doser, noe som oppleves både underholdende og godt for helheten. Men, slikt tar da også derfor mye tid, og filmens alt for lange spilletid med 2 timer og 29 minutter blir slik nesten for mye av det gode.

For storfans er Infinity Wars garantert som en stor våt Marvel-drøm av en gigantisk blockbuster. For oss andre, litt mer distanserte og nyanserte, er det imidlertid lett å miste munn og mæle utover i denne hinsides enorme filmen.

Til slutt sitter man nok også og kjenner på den bitre smaken av kynisk utdragelse, utnyttelse og gjentakelse av disse nå snart 20 filmene og deres karakterer. Og, for de av dere som ikke visste det, den fjerde og (forhåpentligvis) den avsluttende Avengers-filmen, kommer til neste sommer. Måtte dette også være den siste spikeren i Marvel kista på ei stund!

Enn så lenge… denne nesten-siste filmen har dog sine kvaliteter og særegenheter vi ikke har sett i filmserien før til nå, noe som gjør den verdt å få med seg om du storkoser deg med slikt som dette.