Renee er en dame som sliter med dårlig selvtillit. En dag forandrer hun seg plutselig etter et kraftig slag mot hodet og strutter av et fantastisk selvbilde. Plutselig er hun den vakreste skapningen på jord, og med sin nyvunne selvtillit søker hun fryktløs på en jobb hos drømmefirmaet. Men, hva skjer når hun etter hvert oppdager at utseendet egentlig aldri forandret seg?

Gode intensjoner og interessant tematisk utgangspunkt dette her altså, og med komiker Amy Schumer i hovedrollen som Renee er i det minste sjarmen og empatigrunnlaget på plass. Regissørene Abby Kohn og Marc Silverstein, som også står bak manus, har imidlertid kokt i sammen en litt for tam, ufarlig og småkjedelig røre.

Potensialet er der dog. Her er muligheten til å treffe millioner av kvinner, og menn, som sliter med selvtillit og utallige andre tøffe utfordringer, og tidvis glimter Schumer til med sjarmen og timingen sin. Dessverre går ting fort såpass på tomgang, og i en alt for lang film, at poengene føles repeterende mer enn morsomme.

Åpningsdelen er best. Det er nesten stygt å si det, men humorscener som skjer på bekostning av Renees ”store” kropp byr faktisk på mer latter enn det som følger i de neste 90 minuttene.

Etter Renees "forvandling" forsvinner nemlig også mye av humoren og filmen utvikler seg til å bli mer som et småsjarmerende kjærlighetsdrama.

Fine karakterer og skuespillere i mange av birollene løfter dog ting opp, og her funker også filmen absolutt best fordi den snakker på nivå med hvermansen i gata.

Fire ganger Oscar-nominerte Michelle Williams i rollen som Renees sjef Avery LeClaire, er imidlertid redusert til en overteit, stilisert og glossyglatt sminkefirmasjef med lys pipestemme(!) som over hodet ikke er morsom.

Her går det ellers i en dæsh The Devil Wears Prada (2006) og flere likheter med Schumer-filmen Trainwreck (2015), en for øvrig langt bedre og morsommere tematisk satire.

I Feel Pretty er en slik film man ønsker skal være bedre og morsommere enn den faktisk er. Den er vanskelig å være sur på, men jo mer man tenker på den i ettertid, jo mer faller den dessverre sammen.

Den har ingen brodd eller en smarthet i verken manus eller karakterer, og tilbyr ironisk nok et fravær av selvtillit som ikke får den til å gløde eller ha noe snert. Isteden tegnes blant annet et svært lite flatterende bilde av kvinner, feminin kultur, idealer og idoler på arbeidsplassen til Renee som ikke akkurat forsterker filmens øvrige moral og etikk.

Det er også noe litt tilbakevendende boomerangaktig over at Renee bruker som etablert "sannhet" at size+ ikke er pent (nok), for slik å egentlig bare forsterke stereotypi og fordommer selv, for å lage en film om det. Slik får filmen også noe farlig nære utdatert over seg.

Amy Schumer er søt og engasjert i rollen, men hadde nok gjort alt dette bedre live som standup-underholdning. La oss håpe I Feel Pretty i det minste funker som en liten eskapistisk selvtillitsinnskyting på vei ut av kinosalen, for en stakket stund, før filmens mange svakheter for alvor trer fram i hodet ditt.