En mor sliter med forholdet til datteren etter en forhistorie med rus og forsømmelse. Når mor og datter forsøker å flytte sammen igjen, blusser også en annen forhistorie opp, om drap, forbannelse og en legende om en demonisk heks.

Jess jobber som skulptør og bor sammen med sin mann i et stort herskapelig hus utpå den britiske landsbygda. Når datteren en dag dukker opp og trenger hjelp, tar hun henne naturligvis under sine vinger. Men datteren Chloe har tidligere gjort livet til en gammel dame surt, noe som resulterte i både drap og selvmord. Nå begynner altså den gamle damen og hjemsøke Chloe og Jess.

Don’t Knock Twice er en blanding av mye man har sett før, hvor urbane myter, spøkelsestematikk og mor-datter forhold står sentralt. Her pøses det på med ”godsakene” allerede etter bare noen minutter, og spenningsoppbyggingen resulterer rett og slett ikke i noe særlig effekt.

Det er en overforbruk av skygger, skikkelser i bakgrunnen og liknende som ikke makter å skremme eller tilføre en uggen nok stemning. Dette oppleves egentlig ganske rart, for det burde på papiret være litt creepy.

Noe av grunnen ligger nok i historien og plottet som føles alt for søkt, mens mye av filmen ellers forsøker å fremstå veldig realistisk.

Don’t Knock Twice er dynket i lyd, musikk og klisjeeffekter som mest av alt hermer etter filmer som The Conjuring, The Ring, Insidious, The Blair Witch, og uttallige andre. Den gaper over for mye og blir til en røre av hendelser som ikke engasjerer eller skremmer nevneverdig.

Har du sett mye skrekk før blir derfor Don’t Knock Twice et rimelig langt gjesp av en film, selv om den varer kun i 90 minutter. Er dette dog et tidlig møte med skrekk, om du for eksempel er ungdom, kan filmen veldig gjerne oppfattes langt skumlere enn som så. Den er ikke direkte dårlig, verken effektmessig eller audiovisuelt og skuespillet er egentlig dedikert og bra, men summen av alt for mange historielinjer og elementer gir lite effekt for pengene.

(Don’t Knock Twice kan i skrivende stund streames på Netflix.)